På vei til internasjonale dager i Bergen

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

Nå skal jeg til Bergen for å delta på 7th European Conference on Gender Equality in Higher Education, som går fra 29. til 31. august. Forskning og høyere utdanning er jo i aller høyeste grad en del av og avhengig av internasjonale kontakter og samarbeid, og slike konferanser gir oss gode muligheter til både å styrke eksisterende kontakter og ta initiativ til nye. Kif-komiteen har vært aktiv i så henseende helt siden starten. Kif II startet sin virksomhet i august 2007 med å delta på 5th European Conference on Gender Equality in Higher Education, som foregikk i Berlin, og noen av oss deltok med workshop på nummer 6, i Stockholm i 2009.

Da Linda Rustad og jeg en gang tidlig i vår sendte inn forslag til et Kif-opplegg for en workshop på konferansen, kalte vi den “More autonomy – less equality?” Vi ser at begrepet autonomi, eller selvstyre, settes på dagsordenen i stadig flere land, også i våre nordiske naboland.  Her i Norge er vi vant til å rapportere kontinuerlig, til å kikkes i kortene, om tall og planer, om utviklingstendenser og problemer. I og med at forskning og høyere utdanning i så stor grad er finansiert av det offentlige i vårt land, virker denne formen for oppfølging nærmest som en naturlov for mange av oss.  På denne måten har vi muligheter for å sammenligne oss med andre og glede oss hvis piler peker oppover og utviklingen ser ut til å gå i riktig retning. Ikke minst for oss i Kif-komiteen har dette vært viktig. Det er ikke til å komme forbi at mye av vårt arbeid har basert seg på å se på planer og rapporteringer fra institusjonene.  Slik kan vi rose dem som arbeider målbevisst for å få bedre kjønnsbalanse i tilsettingene og oppildne dem som virker mer lunkne til å bli mer konkurranseorientert.

Men hva skjer der institusjonene er mer selvstyrte, f.eks. slik utviklingen nå går i Sverige, eller der situasjonen har vært slik i lang tid? Er det uproblematisk sett fra et likestillingssynspunkt at stadig flere oppgaver settes ut til den enkelte institusjon? Hva mister man eventuelt ved en slik delegasjon av oppgaver? Og hvordan skal sentralmakta holde oversikt over hva som skjer, og om det eventuelt er i tråd med lover og retningslinjer?  Er det ikke et problem at det vil ta lang tid å hente seg inn igjen hvis utviklingen går i gal retning, og det går lengre tid mellom rapporteringene?

I Norge går man nå over fra årlige styringsdialoger mellom institusjoner og departement til annethvert år. Det er ett ledd i denne utviklingen. Hvordan vil dette slå ut for arbeidet for kjønnsbalanse og rapporteringen om det?

I andre land oppleves denne typen sentralstyring som en vederstyggelighet. Da forslaget til workshopen “More autonomy – less equality?” ble sendt inn til Bergens-arrangørene, tenkte vi at nettopp disse forskjellene bør kunne være et godt utgangspunkt for diskusjon.  For noen dager siden skrev jeg et brev til de andre deltakerne i vår workshop, – en fra Sverige, en fra Tyskland, og en fra Tsjekkia – og redegjorde for opplegget. Workshopen skal orientere om forholdene i hvert land, samt diskutere hvordan vi kan forhindre at likestillingsarbeidet blir svekket.

Det internasjonale perspektivet er i det hele tatt både nødvendig og naturlig for en komité med et mandat som Kif-komiteens.  Slik lærer vi av andre, og slik kan vi eventuelt inspirere andre til å prøve ut noen av våre arbeidsmåter. Samtidig ser vi at det er stor interesse for Kif-komiteen som kontruksjon i andre land. Stadig blir vi bedt om å stille opp og forklare hva Komité for kjønnsbalanse i forskning er for noe, hvordan vi er organisert, hva slags mandat vi har. De spør om den årlige likestillingsprisen som deles ut av Kunnskapsdepartementet etter innstilling fra Kif-komiteen, og de spør om hva slags budsjett vi har. Og vi møter ikke sjelden noen som misunner oss vårt handlingsrom som en slags frispiller mellom departementsnivået og institusjonene.

Jeg synes i det hele tatt det er spennende å være leder for Kif-komiteen og er ofte glad for at vi har en viss autonomi, det må innrømmes. Og nå gleder jeg meg til noen spennende internasjonale dager i Bergen, med rom for ny kunnskap og friske diskusjoner!

Advertisements

Nå skal det blogges!

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

Helt siden Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning ble opprettet i 2004 har synliggjøring av komiteens arbeid og virkeområde stått høyt på dagsorden. Det gjelder både i forhold til offentligheten generelt og i forhold til forsknings- og utdanningssektoren spesielt. Ressursbanken (nettstedet Ressursbank for likestilling i forskning, oppstart 2005), var en av den første Kif-komiteens viktigste satsinger, og både Kif 2 (2007-2010) og Kif 3 (2010-2013) har fulgt opp denne satsingen. Vi vet at Ressursbankens nyhetsmagasin og nettsider har mange lesere i både inn- og utland. Derfor har vi for eksempel økt innslaget av engelskspråklige nyheter og informasjon. Vi skulle gjerne ha satset enda mer på denne virksomheten, men med et budsjett som har vært uendret siden opprettelsen av Kif-komiteen i 2004, er ikke det helt enkelt.

Dette er noe av bakgrunnen for at Kif-komiteen nå setter i gang med en blogg. Vi håper på denne måten å kunne nå ut til flere, og vi håper på tilbakemeldinger og innlegg fra dere som leser dette.

Kif og sektoren – institusjonsbesøkene

Institusjonsbesøkene har vært en viktig del av Kif-komiteens arbeidsform helt siden starten i 2004. De har gitt muligheter for innsikt i og inngrep med de enkelte institusjonenes planer og ledelsesfilosofi, og vi har også inntrykk av at besøkene våre settes pris på av institusjonene.  Dialogen – den direkte samtalen og utveksling av synspunkter og informasjon over bordet, er ofte mer effektiv enn rundskriv og resultatrapporteringer. Etter hvert har vi også blitt ganske godt kjent innenfor universitets- og høgskolesektoren i Norge. Komiteen er nok mindre kjent i instituttsektoren, siden denne ikke kom med i komiteens mandat før i 2007. I første omgang (Kif 2) fikk forskningsinstituttene bare med én representant, men fra Kif 3 i 2010 har de hatt to. Dette har blant annet ført til at vi har fått mange flere institusjoner å besøke når vi er på reise. Institusjonsbesøkene er en arbeidsform som har visse likheter med NOKUTs oppsøkende virksomhet, siden også Kifs besøk ser ut til å forårsake et noe forhøyet aktivitetsnivå og noen bekymringer i en travel ledelse på de institusjonene vi kommer til. Men vi tror nok at de institusjonelle skuldrene er langt høyere i forbindelse med NOKUT-besøkene.

Fortsatt er det ganske mange høgskoler og institutter som ikke har hatt besøk av Kif-komitéen. Hvis noen av dere lesere har spesielle ønsker eller forslag om besøk, tar vi gjerne imot tips!

Kif-komiteen og kontakten med statsrådene

Kif-komiteen har gjennom sin forholdsvis korte historie hatt en hel liten serie av statsråder å forholde seg til. Kif 1 (2004-2007) ble oppnevnt av statsråd Kristin Clemet (H) i det som da het Utdannings- og forskningsdepartementet. I 2005 ble hun erstattet av Øystein Djupedal (SV), da han ble den rødgrønne regjeringens første kunnskapsminister.  Kif 2 (2007-2010) ble oppnevnt av Djupedal, men i oktober 2007 ble han erstattet av hele to statsråder, Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland.  Og forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland ble da “vår” minister. Det var Aasland som i 2010 oppnevnte Kif 3, med funksjonstid ut 2013, med det nye navnet Komité for kjønnsbalanse i forskning.

I mars i år gikk Tora Aasland av som statsråd, og Kristin Halvorsen tok over styringen av hele Kunnskapsdepartementet. Mens kontakten mellom departement og komité de førte årene skjedde i form av sporadiske møter med statsråden og deler av byråkratiet, har vi de siste årene etablert et fast opplegg med ett møte i halvåret. Dette har vært møter der vi har fått være med og bestemme dagsordenen, der temaene har vært alt fra den årlige utlysningen og tildelingen av likestillingsprisen (som ble innført av Øystein Djupedal i 2007), ledelsesutfordringer i sektoren, innspill til forskningsmeldinger, forholdet mellom kjønnsbalanse og kvalitet i forskningen, forslag til og planer om seminarer og konferanser, samt internasjonale spørsmål. Vi har blitt orientert om saker departement og statsråd arbeider med, og har kunnet gi direkte innspill til dem. Vi har følt at vi ble lyttet til, og har av og til fått gjennomslag for våre ideer og forslag. Slik fikk vi i stand det brede samarbeidet om den nordiske konferansen om kvalitetsbegrepet i forhold til kjønn i forskning og vitenskap, (E)quality 2009 – Nordic conference on Gender and Research, som hadde bred representasjon fra alle deler av sektoren.  Et annet eksempel er seminaret ”Kvalitet – Et spørsmål om (s)kjønn?”, som komiteen etter anmodning fra statsråden og som et ledd i Vitenskapsåret 2011, arrangerte i samarbeid med Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 30. november 2011. Kommende høst samarbeider vi om et nordisk ekspertseminar som Kif har tatt initiativ til og der det blant annet skal legges frem materiale fra en kartlegging av kjønnsbalansen i forskning i de nordiske land.

12. juni hadde komiteen vårt første møte med “vår” nye statsråd. På dagsorden sto denne gang blant annet videreføring av Kif-komiteens ansvar og arbeidsoppgaver. Når virketiden for Kif 3 utløper i desember 2013, håper vi at en ny Kif-komité vil være utnevnt. Vi har all grunn til å tro det, siden både statsråd og byråkrati nå har bekreftet at det satses på videreføring av arbeidet. Og dessuten: Det er fortsatt mye å gjøre før målet om kjønnsbalanse er nådd!