Kritisk masse

Jan Petter Hansen. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Jan Petter Hansen. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Jan Petter Hansen, professor ved Institutt for fysikk og teknologi, Universitetet i Bergen

Begrepet “kritisk masse” ble til under kjernefysikkens barndom for omtrent 70 år siden: For at en kjernereaksjon skal kunne løpe løpsk og dermed frigi den ufattelige energimengden i en atombombe, er det nødvendig å ha en viss “kritisk” masse av det stoffet som fisjonerer tilgjengelig innenfor et lite nok volum. Hvis det  ikke er tilfelle  så vil  reaksjonen så å si dø ut av seg selv.

Det har slått meg den siste tiden at begrepet kritisk masse også er vesentlig i likestillingssammenheng i akademia, og at det er et begrep som bør tas inn i diskusjonen på lik linje med kjønnsstatistikkene som presenteres og oppdateres år for år. Disse skjuler nemlig det faktum at det ved ett fakultet gjerne kan være noen institutter med fullstendig rimelig kjønnsbalanse i den vitenskapelige staben, mens andre kan være tilsvarende urimelig. Eller satt enda mer på spissen: Alt kan se tilforlatelig ut i kjønnsstatistikkene hvis halvparten av instituttene har utelukkende mannlige ansatte og halvparten bare har kvinnelige. En slik situasjon bør imidlertid være uakseptabel i  både et likestillingsperspektiv og  i et faglig perspektiv. Det siste siden enkjønnede institutter neppe appellerer sterkt til det andre kjønnet av potensielt fremtidige forskere, stipendiater og studenter.

Derfor foreslår jeg at begrepet kritisk (kjønns-)masse lånes fra kjernefysikken og innføres som en ny parameter til bruk på alle grunnenheter (institutter) i akademia: Man har oppnådd kritisk masse av det underrepresenterte kjønnet når minst 25 % av den vitenskapelige staben tilhører det underrepresenterte kjønn! Det kan kanskje diskuteres akkurat hvor grensen bør gå, og jeg hører ikke til de som tror at 50/50 er et hellig mål. Grensen bør heller defineres slik at når man har kritisk masse, så trengs ikke det ene kjønnet å overbelastes i komité- og utvalgssammenheng, eller at studenter garantert opplever flere lærere av begge kjønn gjennom studiene. Kort sagt, når man har kritisk masse, så fungerer instituttet like godt for alle kjønn.

Et mer konservativt 25/75 er det uansett langt igjen å nå for en hel rekke av grunnenhetene rundt omkring på landets læresteder. La oss for eksempel se om kritisk masse er oppnådd ved landets fysikkinstitutter ved UiO, NTNU og UiB: Typisk instituttstørrelse av faste førsteamanuenser og professorer er her fra 30 til 40. Et grovt overslag på antall kvinner blant disse er 4-6. Altså en kvinneprosent på rundt 15. Dette er en bedre prosent enn det vi hadde for 10-15 år siden men det er likevel vesentlig flere nye ansettelser av kvinner fremfor menn som må til før en har oppnådd kritisk masse.

Et av kontrollspørsmålene til dekaner og instituttledere ved fornyelse av sine åremål, bør derfor etter mitt syn være i hvilken grad og på hvilke institutter man har oppnådd kritisk masse, og hvis man ikke har det – så bør i hvert fall trendene på denne parameteren grundig diskuteres før eventuell fornyelse av åremålet innvilges.

Reklamer
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: