En karriere i akademia?

Av Julie Ness, studentrepresentant i Kif-komiteen

Jeg er feminist og stolt av det. Jeg er en student født på midten av 80-tallet, med alle muligheter til å gjøre akkurat hva jeg vil med livet mitt. Til nå har jeg brukt livet mitt til å vingle mellom studier, litt jobbing og mye frivillig engasjement. For tiden er det frivillige engasjementet mitt begrenset til studentmedlem i Komité for kjønnsbalanse i forskning. Og det er i den anledning jeg spør meg: hvordan ser en akademisk karriere for kvinner ut i 2013?

Det jeg vet om en karrierevei innenfor akademia er selvsagt begrenset. Men jeg tror at det å jobbe som forsker er fantastisk, da man har mulighet til å bidra til den totale kunnskapen om verden, samtidig som man får utdanne neste generasjon. Etter å ha studert i nærmere 6 år, har de fleste av mine venner tatt skrittet over i arbeidslivet. De har bachelorgrader eller mastergrader, men sikrer seg fast stilling stort sett innen et år. Sammenlignet med akademia, hvor normen er at man skal jobbe en 10 til 15 år på midlertidige kontrakter før man kan begynne å se etter en fast ansettelse, er ikke en karriere i akademia veldig attraktivt.

Nå er jo ikke folk med mastergrader eller doktorgrader dårlig stilt på arbeidsmarkedet dersom de skulle velge å hoppe av forsker-karrieren, men faktum er at vi mister mange talenter med midlertidigheten i dagens akademia. Dessverre mister vi flere kvinner enn menn. Av en eller annen grunn er det mindre attraktivt å etablere seg, kjøpe hus eller leilighet og få barn på midlertidige stillinger for kvinner enn menn. Logisk sett i mitt hode burde det ikke være sånn, men nå er det virkeligheten. La oss for tankeeksperimentets skyld anta at jeg ikke er en av de som gir meg, selv etter endeløse midlertidige kontrakter. Hva venter meg i akademia? I dag er 38 prosent av studentmassen og hele 78 prosent av professorene menn (for ikke å snakke om de interne forskjellene på instituttene som gjerne er enda verre). Det er ikke tvil om at man nå begynner å bevege seg inn i en relativt mannsdominert verden. Og hvordan fungerer den mannsdominerte verdenen? Er den like likestilt som vi liker å tro?

I 1974 begynte enkelte tidsskrifter med blind fagfellevurdering da man så at forskning gjennomført av kvinner ble avslått oftere enn forskning gjennomført av menn. Avslagene var uavhengig av kvaliteten på arbeidet som ble gjort, og dette bedret seg betydelig etter at det ble innført blind fagfellevurdering. For å få en vitenskapelig stilling må man publisere, men hva skjer når artikkelen du har skrevet ikke blir antatt fordi du har feil kjønn? Dersom vi beveger oss over til tilsettingsprosesser er situasjonen ikke mye bedre. Forskning viser at menn ansetter menn, og kvinner ansetter menn.

Jeg tror det første man må gjøre er å innse at en karrierevei innenfor forskning – slik akademia er organisert nå – ikke er en attraktiv karrierevei for kvinner (eller menn, men flere menn står løpet ut). Videre må man innse at det finnes strukturelle årsaker til kjønnsubalansen i akademia, og at bedre kjønnsbalanse ikke kommer av seg selv. Til sist må man se på tiltak. Hva kan vi gjøre for å bedre situasjonen? Her må man ta utgangspunkt i forskningen og se på hvilke tiltak som fungerer, og hvorfor. Arbeidet til Kif-komiteen har vist at bevissthet fra ledersiden, aktiv bruk av letekomiteer og bedre utforming av stillingsutlysninger, er noen av mange tiltak som hjelper for å øke kvinneandelen i faste stillinger. Men dette gjør ikke noe med det største problemet i akademia: midlertidigheten. Her er det faktisk opp til regjeringen å gjøre noe. I den nye forskningsmeldingen foreslås det såkalte innstegsstillinger, men dette er etter min mening for lite, for seint.

Det kan hende at jeg har et dystopisk bilde av virkeligheten, og det skal sies at det gjøres mye bra arbeid i sektoren. Men hovedproblemet etter min mening er midlertidigheten og den uformelle diskrimineringen. Det er på tide med et stort løft fra regjeringens side, og det burde vært gjort i går.

En spennende dag på jobb som vennligsinnet vakthund!

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

I rekken av nye møtearenaer som Kif-komiteen har fått tilgang til den siste tiden, føyer departementenes forskningsutvalg (DFU) seg. Etter en nydelig lunsj på Bakefri var vi klare til å presentere Kif for DFU en regnfull 18.april. Komitéleder Gerd Bjørhovde og Kif-komitémedlem Elisabet Ljunggren sto for presentasjonen, og de gjorde en strålende innsats. Jeg for min del hadde den tyngste jobben, det vil si med å bære med meg Talenter på spill og Fremtidsdrømmer.

Departementenes forskningsutvalg er et koordinerende organ på embetsnivå som skal ha relevans både i budsjettprosessen og for etatsstyringen av Forskningsrådet, heter det seg. Det er et interdepartementalt utvalg, så dette så vi som en flott mulighet til å spre vårt viktige budskap, og ikke minst vise fram hva komiteen jobber med.

Foruten komiteens historie fra Komité for integreringstiltak- kvinner i forskning (2004) til Komité for kjønnsbalanse i forskning (2010), presenterte vi komiteens mandat, sammensetning, rammevilkår og hvordan Kif jobber. Det var ikke minst viktig å få frem hva kjønnsbalanse i forskning handler om. Det kan oppsummeres slik:

  • Rettferdighet – like rettigheter til å delta i og påvirke forskersamfunnet.
  • Demokrati og troverdighet – forskningen må gjenspeile mangfoldet i befolkningen.
  • Nasjonale mål om forskning – må rekruttere bredere enn i dag for å nå våre nasjonale forskningsmål.
  • Relevans – bredest mulig erfaringstilfang for å sikre gode forskningsspørsmål. Kjønnsbalanse handler ikke bare om å telle hoder, men også om å forske på alle relevante temaer.
  • Kvalitet – i sum vil disse argumentene føre til en styrket og mer robust forskning.

Til slutt var det tid til to spørsmål fra salen. De ønsket konkrete eksempler på tiltak og hva som må gjøres for å få bedre kjønnsbalanse i forskning. Her fikk vi både reklamert for KDs likestillingspris og Forskningsrådets BALANSE-program. Og vår rolle som vennligsinnet vakthund går forhåpentligvis videre også etter 2013, med en ny komité full av engasjement (som det heter seg i vårt nedfelte mandat).

Nok en spennende dag som vennligsinnet vakthund

Kjønnsforskning – kunnskap og kontrovers het fredagens konferanse. Datoen er 19.april og stedet er Litteraturhuset. Det er tid for avslutningskonferanse for Forskningsrådets Kjønnsforskningsprogram. Etter den mer formelle åpningen, ble konferansen sparket i gang med en paneldebatt med utgangspunkt i NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Vårt komitémedlem Jesper Werdelin Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, fikk virkelig kjørt seg i debatten om hvordan Forskningsrådet nå skal sikre en kunnskapsbasert likestillingspolitikk. For hvem skal ta ansvaret for å sikre integrering av kjønn som variabel og kjønnsperspektiver i forskning? Forskningsrådet skal og har iverksatt flere tiltak, og det blir spennende å se hvordan de klarer oppgaven med å motbevise kritikken av mainstreaming. Utfordringene er selvsagt mange, men det ser ut til at Forskningsrådet har en divisjonsdirektør med vilje for kjønnsforskning.

Konferansen viste en stor bredde og pekte på mangfoldet Kjønnsforskningsprogrammet har bidratt til. Men jeg sier som dagens kulturelle innslag fra artistkollektivet Queendom – ‘Till The Battle Is Won. Vi må jobbe videre, for fortsatt ser det slik ut i norsk forskning:

Nytt bilde

Tall fra NIFU.

Kif-komiteen møter KUF-komiteen: Høring om ny forskningsmelding

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

På mandag (8. april) var jeg sammen med Kif-rådgiver Hege Løvbak i Stortinget, for å delta i høringen om ny forskningsmelding, “Lange linjer – kunnskap gir muligheter”. Kanskje litt lite å reise fra Tromsø til Oslo for et ti minutters “stunt”, med fem minutter til å presentere innspill og fem minutter til å svare på spørsmål fra KUF-komiteens medlemmer? Men vi tenkte at forskningsmeldingen er viktig, Kif-komiteen er opptatt av å påvirke den prosessen som nå pågår, og det kunne vel være på tide med noe mer kontakt med vår lovgivende statsmakt, selv om vi som komité er oppnevnt av og stort sett forholder oss til den utøvende, nemlig (Kunnskaps)departementet?  Det er nemlig første gangen at Kif-komiteen har stilt på en slik høring.

Dessuten vil jeg legge til at vi gjorde dette til et heldags”event”! For her har Stortinget laget et effektivt og til dels ganske imponerende system for å styrke kontakten mellom stortingssystemet/-komiteene og sektoren/berørte parter. Vel verdt å få med seg – rene voksenopplæringen!

Høringen, som gikk i regi av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, begynte kl. 1000 presis, etter at deltakere og interesserte tilhørere var blitt sjekket inn gjennom sikkerhetssystemet. Og det var selvsagt “de store” som åpnet ballet: Første institusjon ut var Norges forskningsråd, som fikk 25 minutter totalt, fulgt av Universitets- og høgskolerådet (UHR), med 20 minutter, og deretter Norges studentorganisasjon (NSO) og Forskerforbundet, som begge hadde et kvarter til rådighet.  Det samme fikk NHO og LO, mens Forskningsinstituttenes fellesarena og Kif, som fulgte etter dem igjen, fikk ti minutter hver. Men alle ble behandlet likt i den forstand at det ikke var satt av mer enn fem minutter til noen presentasjoner. Det var tiden til spørsmål etterpå som varierte. Og det var vel både rett og rimelig?

Etter at Kif hadde vært i ilden fra 1210 til 1220, var det lagt inn en pause, og etter det snurret resten av innspillene enda fortere. De fem landsomfattende fagorganisasjonene Akademikerne, Tekna, Unio, YS og NTL fikk hver fem minutter til presentasjoner, men måtte forholde seg til en samlet spørsmålsrunde. Det samme var opplegget for de mange organisasjonene og virksomhetene som stilte resten av dagen – Abelia, IKT-Norge, Norges rederiforbund, Den norske legeforening, Legemiddelindustriforeningen, (Byggenæringens landsforbund stod deretter på listen, men stilte ikke!), samt NHO Mat og Drikke.

På dette tidspunkt var det på ny en pause, og temaet mat og drikke fikk meg til å innse at jeg faktisk var blitt så sulten at jeg ikke lenger klarte å følge med på rekken av innspill eller argumentasjonen rundt dem (Hege hadde gått til andre gjøremål noe tidligere). Så jeg forlot høringen før dagens siste tre deltakere fikk presentert seg – Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og Fellesorganisasjonen. Det var kanskje dårlig gjort? Men bortsett fra møtelederen, KUF-komitéleder Marianne Aasen (Ap), saksordfører Tord Lien (Frp) samt komitésekretær Alice Braadland, tror jeg faktisk jeg var en av dem som hørte mest den dagen (for resten av KUF-komitemedlemmene var ganske mye til og fra, det kan ikke stikkes under stol). Men så er jo de sikkert også svært vant til denne formen for kunnskapsinnhenting og utveksling av synspunkter? Jeg derimot syntes dette ble en riktig innholdsrik dag, til dels ganske lærerik også! Det var for eksempel interessant å observere hvordan forskjellige organisasjoner brukte forskjellig strategi: noen var opptatt av å rose meldingen for så å komme med kritikken, mens andre gikk rett på svakhetene og holdt seg helt unna ros. For meg er det ofte like viktig å få med seg det som ikke blir sagt som det som blir sagt.

Jeg la ellers merke til at flere av fagforeningene tok opp spørsmål knyttet til midlertidighetsproblematikk – ikke noe overraskende i det! Dette ble fulgt opp med flere spørsmål rundt det forhold at instituttsektoren ser ut til være så mye bedre enn UH-sektoren til å tilsette i faste stillinger. Dette vil nok komme opp i Stortingets behandling av forskningsmeldingen. Det samme gjaldt pilotprosjektet med de 300 såkalte tenure track eller “innstegsstillingene” som forskningsmeldingen lanserer. Her var skepsisen til å ta og føle på hos flere av høringsdeltakerne – vil ikke dette bare kunne bli en ny form for midlertidighet/postdok-stilling, ble det spurt? Det må ikke skje, ble det sagt flere ganger. I vårt innspill stiller også Kif spørsmål ved om dette prosjektet er gjennomtenkt og sier oss dessuten skuffet over at det ikke ser ut til å være tenkt noen kjønnsbalanse-dimensjon inn her. Hva vil det da kunne komme til å gjøre med arbeidet for bedre kjønnsbalanse i forskningen?

I spørsmålsrunden etter Kif-innlegget ble jeg bl.a. oppfordret til å gi noen konkrete råd og eksempler på hva vi mener virker og tiltak som kan foreslås inn i meldingen. Jeg nevnte da BALANSE-prosjektet og det gode samarbeidet Kif har hatt med Forskningsrådet om dette – her kan det gjerne satses enda mer og større! Og så nevnte jeg noen av de gode eksemplene på strategisk ledelse for bedre kjønnsbalanse i sektoren og som likestillingsprisen til dels kan sies å ha inspirert til.

Er det mulig å oppsummere inntrykkene fra denne høringsdagen i noen få ord? Det er nok riktig at i en høring som dette vil de fleste legge mest vekt på det som mangler, det som er utydelig eller for lite ambisiøst – sånn er det bare. Jeg vil likevel si at det også kom mange positive kommentarer, ikke minst til det langsiktige perspektivet som det nå skal legges på forskningspolitikken. Det var også mange som uttrykte tilfredshet med at koblingen mellom utdanning og forskning så tydelig understrekes i meldingen. Disse positive kommentarene har også Kif sluttet seg til.

Som oppfølging av høringen lager vi derfor nå en spisset og konkretisert versjon av innspillet og sender til KUF-komiteen. Så får vi se hva som skjer videre!