The year the Nobel Prize forgot to ignore women

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning

Norwegian professor May-Britt Moser is literally a game changer. Today, she will receive the Nobel Prize in Medicine, and the game she is changing is about women in science.

Here’s how it goes. Ask anyone to name two famous women scientists. Most of them can name one — usually the same one. But for many of us, naming two is too hard.

Norwegians today are united in their hope that this game will now change, that the difficult challenge will be to name three, but that naming two will be easy since soon everyone will hit on Moser’s name as quickly as they can say “Madame Marie Curie.”

This game highlights how rare women scientists are. Recruiting women to science is one of our great challenges — and we have to solve it. We need more scientists and engineers, we need to draw from the whole population when filling those positions, and we need the powerful, quality-enhancing benefits of diversity in the workforce.

The face of excellence sports a beard

More women might be attracted to these fields if they could see the potential for success, perhaps in the form of a little better gender balance in prestigious prizes, so that the face of excellence doesn’t always seem to be wearing a beard. And while the Nobel prizes could have a colossal impact if the committees decided they cared to level things out, they’ve made it perfectly clear that they don’t.

Only 10% of the winners of Nobel Prize in Medicine have been women. In chemistry, there are only four women among 106 laureates and in physics, it’s just two of 199.

Perhaps the Nobel Committees have an overly rigid interpretation of the pronoun in the last sentence of Alfred Nobel’s will, where he writes, “It is my express wish that in awarding the prizes no consideration be given to the nationality of the candidates, but that the most worthy shall receive the prize, whether he be Scandinavian or not.”

The committees apparently don’t know that back then, in the olden days, there was something called generic third person pronouns.

Prizes with culture of ignoring women

The Nobel Prize in Medicine is awarded by the Karolinska Institute in Stockholm, an institution which in other contexts also struggles to see the work of women. This fall, for example, they managed to give every single one of their myriad of internal prizes to men.

In their official public comment on this embarrassment, the Dean of Research at Karolinska notes that “The results [of the prize committees] with respect to gender balance have started an internal discussion about these processes.” I bet they have!

It is my express wish that the most worthy shall receive the prize, whether he be Scandinavian or not. –Alfred Nobel

The apparent indifference of the Nobel Committees to the work of women gets amplified because of the prestige of the prizes. The Netherlands’ Ministry of Education, Culture and Science recently took a public thrashing because their much-anticipated Vision for research 2025: choices for the future was illustrated with pictures of 16 prominent Dutch researchers — every one a man.

These 16 were the Netherlands’ Nobel laureates, although the Ministry didn’t find it necessary to mention that anywhere in the document as an explanation for only using the pictures of men when talking about the future.

Perhaps that is because research careers in the Netherlands really are mostly for men. It’s just about the worst country in Europe when it comes to the number of female professors and the Dutch research council in a high profile event last year awarded millions to six of the country’s best researchers — no women allowed!

Prizes and role models

Even in seemingly more enlightened countries, such as Norway, prize committees struggle to see the work of women. The Abel Prize in Mathematics is awarded by the Norwegian Academy of Science and Letters and now has 14 laureates, none of whom are women.

The Norwegians are in good company: the Fields Medal of the International Mathematical Union added this year the first woman to its list of 55 laureates; the French Academy of Science’s Jacques Herbrand Prize has been given to 11 mathematicians, only one of whom was a woman.

Maybe it’s true that there are few women doing research in mathematics; a bit under 10% of the members of the mathematics section of the French Academy of Sciences are women. Some other international academies have fewer, some have more.

The problem is not just that women receive prizes in lower numbers than we could expect given their presence in various fields — i.e., they are less likely to get a prize than a man. The problem is that committees hide behind ideas of excellence and objectivity and fail to sieze the opportunity to show social — and scientific! — responsibility.

Changing the face of science

Prizes can be a tool to change the face of science, to make it more inclusive and thereby more successful. No one is suggesting that excellence should not be the primary criterion.

But absolute excellence is not the only factor that matters in selecting winners. There are always more worthy candidates. And these winners become role models for early-career researchers and schoolchildren — who in turn might choose to take on the task of using science and research as tools to make life better for all of us.

Prize committees could have a tremendous impact on society by providing more role models for under-represented groups.

The various Nobel committees must do their part to attract more women to science. They generally don’t. Let’s hope that this year they simply didn’t forget; let’s hope that the Nobel Prize committees are now starting to work harder to remind us that science benefits from diversity.

May-Britt Moser is a world-class role model and she is changing the game. But she shouldn’t have to do it alone.

This article was originally published on Curt Rice – Science in Balance. Read the original article.

Advertisements

A hat trick full of sex – 3 recent publications on gender equality

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning

I have recently published three different articles on three different sites: the Guardian, The Conversation, and DiscovHer.

After a quarter of a century living among taciturn Vikings, it isn’t easy to say this aloud. Indeed, it’s almost embarrassing. But I’m trying to get past that.

All three articles reflect my interest in gender balance in the workplace, each in different ways.

Cloning in the Guardian

‘Cloning’ does not explain the lack of women at the top discusses the low number of women who lead universities. In the United Kingdom, only 17% of institutions of higher education are led by women. Some recently discussed interviews formulate one hypothesis. As I wrote in the Guardian:

Those women raised the possibility of «cloning» as an explanation for hiring disproportionately many men. «One pointed out that: ‘many of the selections are made by white-haired, ageing, middle-class men’.»

My argument is that this may be a spurious correlation, based on the research on implicit bias showing that men and women alike favor men:

On the one hand, it is likely that the men making decisions are favouring men. On the other hand, women would do the same.
Cloning is not the explanation, even if the results of hiring processes will spuriously have that appearance when men are responsible. Rather, the explanation is pure and unadulterated favouritism towards men, regardless of who does the hiring.

The glass wall in tennis on The Conversation

Twitter and the tennis world have been abuzz with the news that tennis pro Andy Murray has hired a woman as his coach.
That reminded me of a piece I wrote on my blog a while back called The glass wall: a lesson from coaches for women in academia. So, I whipped up a revised version of that for The Conversation, pointing out the imbalance in career possibilities for male and female coaches. It got the title Amelie Mauresmo and Andy Murray smash the sports coaching glass wall.

Glass walls obstruct lateral movement and they are ubiquitous in the gender-imbalanced world of athletic coaching. Glass walls prevent women from coaching men in sports, but allow men to coach women.

It’s a well-documented phenomenon, and probably another example of implicit bias making career paths different for men and women.

A little more than 40% of women’s athletics teams are coached by women, while about 3% of men’s teams are coached by women. Do the maths: that means men are coaching 60% of women’s teams and 97% of mens teams.

Sex makes your research better at L’Oreal

The L’Oreal Foundation makes profound investments to advance women in science, including the development of the DiscovHer site. My publication there is about the importance of including sex in the formulation of research questions, and it’s called Sex is making research better.

The way scientists formulate research questions and the methods they use directly affect their potential relevance. And questions and methods often overlook females. Why should all of society fund research that benefits only half of us?

I describe in this piece how research gets better with these perspectives, how funding organizations are getting engaged, and how journals are beginning to require more information of this type about research they publish.

This triumvirate of pressures — the promise of enhanced quality, the demands of funding organizations, and new requirements from journals — is bringing much more attention to gendered perspectives in science.

I’m working through my leadership of Norway’s Committee on Gender Balance in Research — in a partnership with the Research Council of Norway — to organize a conference on gendered perspectives in science, that will probably be held in January in Oslo. Watch this space for more information, and then join us.

Now that I’m completely over-exposed, I should probably shut-up for a while. I am trying to write a book on implicit bias, after all.

Hvorfor trenger vi en komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning?

Haugstad_Bjørn_Foto_KD

Statssekretær Bjørn Haugstad. (Foto: KD)

Bjørn Haugstad, statssekretær for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

I år er det ti år siden Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning ble opprettet av daværende statsråd Kristin Clemet (fra 2008: Komité for kjønnsbalanse i forskning). Komiteen har gjort et viktig arbeid med øke kunnskapen vår om hvordan kvinner kan få mer rettferdige muligheter i akademia. Aktiviteten rettet mot universiteter, høyskoler og institutter for å øke trykket på likestillingsarbeid og resultater har vært høy. Tallene for kjønnsbalanse har i samme periode gått i riktig vei. Jeg er sikker på at komiteen har spilt en viktig rolle. Imidlertid er vi fremdeles ikke i mål.

Siden 1980-tallet har kvinner vært i flertall i høyere utdanning, men likevel, i dag, 30 år senere, er fortsatt 75 % av professorene menn. Noen tenker at dette ikke er et problem, siden vilkårene for å bli professor ikke er basert på kjønn, men på akademiske prestasjoner. En rekke studier har vist at så enkelt kan vi ikke forholde oss til spørsmålet om kvalitet. Vi bærer fortsatt med oss ”kjønnede” forventninger og ubevisste forestillinger som gjør at kvinner og menn opptrer forskjellig (eks. menn siterer seg selv mer enn kvinner), oppfattes forskjellig (eks. han er briljant, hun har vært heldig) og får sine akademiske arbeider vurdert forskjellig (eks. han roses for bredde, hun kritiseres for å være overfladisk). Det er derfor flere grunner til at vi fortsatt må arbeide for bedre kjønnsbalanse i forskningens toppstillinger.

For det første er diskriminering moralsk galt og i strid med norsk og internasjonal lov. Det er ikke lenger slik at grupper i seg selv diskrimineres ( I grunnlovsjubileet kan vi minnes ”Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget”), men enkeltindivider diskrimineres fortsatt i konkrete tilfeller. Egenskapen ”tilhørighet til en bestemt gruppe” kan ofte være det som utløser diskrimineringen.

For det andre har vi ikke råd til å sløse med talenter. Hvis vi forutsetter at talent er likt fordelt mellom kjønnene, er det sløsing med tilgjengelig talent dersom vi ikke klarer rekruttere og opprettholde en rimelig balanse mellom kjønnene.

For det tredje strider manglende kjønnsbalanse mot grunnleggende akademiske verdier.  Akademias legitimitet avhenger av at forskning og høyere utdanning fremstår som motsatsen til fordomsfullhet. Vi må tilstrebe at finansiering, prestisje og posisjoner fordeles som resultat av prestasjoner og potensial og vi må arbeide aktivt for å bryte ned de barrierene, bevisste eller ubevisste, som fremdeles står i veien for dette. Akademia kan ses som en pågående samtale, der kunnskapsdannelsen finner sted gjennom kraften i de bedre argumenter. For å sikre at kunnskapen frembringes gjennom meningsbrytning blant de beste, må vi sikre at alle de beste kommer til orde, ikke bare de beste fra den maskuline halvparten av oss.

For det fjerde er det vist at heterogene grupper presterer bedre og mer effektivt enn homogene grupper.  Et mangfold blant deltakerne gir økt sannsynlighet for et mangfold av perspektiver. Et klassisk eksempel hentes ofte fra medisin, der forskerne (i sin tid overveiende menn) brukte lang tid på å finne ut at kvinner ofte har andre symptomer og risikofaktorer ved hjerteinfarkt enn menn. La meg vektlegge ordet gruppe her, for å understreke at jeg mener det er et kjønnsbalansert og mangfoldig kollektiv som vil bringe med seg heterogenitetens fordeler. Det er ikke noe den enkelte kvinne som kommer inn i en mannsdominert gruppe, eller omvendt, kan eller skal forventes å bære ansvaret for alene.

I samarbeid med komiteens nyoppnevnte leder og medlemmer jobber vi nå med å utvide mandatet for komiteen for kjønnsbalanse i forskning til også å inkludere mangfold – fordi alle argumentene jeg har fremsatt over, lar seg generalisere til mangfold i videre forstand enn kjønnsbalanse alene. Det er rettferdig for den enkelte og åpenbart gunstig for landet at alle gode krefter slipper til, og jeg er overbevist om at vi foreløpig ikke har tatt ut befolkningens samlede potensial godt nok. Derfor ønsker vi at den nye komiteen skal være en utviklingskomité for sektoren, et idéverksted, en spydspiss og en pådriver også for mangfold. Erfaringene våre fra tidligere komiteers arbeid med kjønnslikestilling de foregående ti årene er svært gode. Det er all grunn til å forvente at en ny og utvidet komité vil oppnå tilsvarende gode resultater også ut fra et utvidet kjønnsbalanse- og mangfoldsmandat.

A fresh policy on gender balance and gendered research

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning 2014-2017

Innovation at universities starts among the grass roots. New teaching programs are most often developed at the initiative of those who teach and new research projects usually are triggered by those who do research. This is how the system is set up; it’s the nature of academic freedom. And there’s no doubt that this leads to creative and important developments.

In my work on gender balance and gender equality, however, I have become convinced that changes in these areas must be supported and perhaps even initiated at the top if they are to have any hope of success. This seems to be true in the private sector, too, as suggested in McKinsey’s Women matter reports.

An inspiring example of top-down leadership on gender balance and gender perspectives in research has just been released in Norway, and it shows what kind of influence policy makers can have. The Research Council of Norway has issued its new policy, Gender balance and gender perspectives in research and innovation.

The Director General, Arvid Hallén, clarifies the Research Council’s goals:
With regard to gender balance, we are especially concerned with accelerating the pace at which change is taking place in senior-level academic positions and research management.

Given the current state of affairs, this means that we should have more women professors and more women running research projects, and we should see that change happen faster.

The Research Council has also added a requirement that all grant applications address the potential relevance of sex and gender for the project:
All of our programmes and initiatives must specifically assess what the gender dimension means for their particular knowledge field. If we are to succeed, we must raise the level of expertise among everyone involved.

Examples of gendered perspectives in research are found in increasing abundance, for example at Gendered Innovations and genderSTE. Some examples are described in Your heart and my back: 2 examples of gender-enhanced science and Seatbelts for pregnant crash test dummies. I also presented a new project with this perspective in Gendered innovations: making research better.

The Norwegian report makes it clear that the Research Council has decided to use its position to influence researchers and research institutions in Norway. It will encourage researchers to make plans for gender balance in their research teams as part of the process of submitting an application. It will require researchers to think about gender perspectives and it will train reviewers to be sensitive to these issues.

Through this policy, Norway continues to show leadership on gender issues and it does so for exactly one reason, according to Hallén:
Our aim is to enhance the overall quality of research.

I look forward to following the developments triggered by this policy. But I wonder what you think? Is this a good way to trigger innovation, even if the tradition in universities is to focus on bottom-up initiatives? If this isn’t the way to go, what is a better strategy? I suspect we agree that research and education are the keys to making a better future for society; where do gender balance and gendered research fit in to that program?

This blog originally appeared at curt-rice.com. Follow Curt Rice on Twitter @curtrice.

Nettverkskonferanse og vinterfest – noe for enhver smak!

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

En rask kikk i kalenderen viser at vi har lagt januar måned bak oss, og at vi er på vei mot lysere tider. I Narvik er planleggingen av årets nettverkskonferanse gjort, og nå tikker påmeldingene inn. Årets nettverkskonferanse har temaet Kjønnsbalanse i forskning – tiltak for å bedre kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon.

Programmet har mange spennende innledere som er verdt å få med seg. Det hviler stor variasjon og tverrfaglighet over programmet, så her er det noe for enhver smak og interesse. Solveig Bergman (NKVTS) har fått æren av å åpne «ballet» etter det offisielle programmet, og hun vil presentere en studie av kjønnsbalanse i forskning i et nordisk perspektiv. Erica Engelstad (UiT) overtar scenen for å ta oss med inn i arkeologiens verden sett fra et kjønnsperspektiv. Veien går videre med Elisabet Isaksson (Norsk polarinstitutt) som stiller spørsmålet «må du være stor og sterk for å drive polarforskning?». Den første konferansedagen bindes sammen av kulturelleinnslag og opplevelser, og avsluttes med middag og etter hvert musikk av Lars Bremnes.

Den andre dagen beveger konferansen seg mer mot konkrete tiltak og prosjekter som bidrar til å bedre kjønnsbalansen ved institusjonene. Lars- Erik Persson (Luleå Universitet) presenterer det som kalles «Luleå-Narvik modellen for forskerutdanning i matematikk» og Tomas Brage (Lunds Universitet) vil gi innblikk i et veldig spennende prosjekt ved Fysisk institutt på Lunds Universitet, som peker på betydningen av å inkludere kjønnsperspektiver i forskning og undervisning og for et bedre arbeidsmiljø.

Simula Research Laboratory kommer for å fortelle om hvorfor de vant Likestillingsprisen 2013 − og kanskje vil noen inspireres av dem og av innleggene til å søke Balanse-programmet til Forskningsrådet? Neste frist er 15. oktober.

Det er vel verdt å ta turen til Narvik 17.–18.mars av flere grunner enn et godt konferanseprogram og hyggelige mennesker, for det er stor fest denne uka i Narvik. Vinterfestuka er spekket med arrangementer fra Turboneger til klassisk musikk og musikkquiz med Finn Bjelke. Det er også mulig for de som vil nyte vinterføre å ta med både bortover- og nedover-ski.

Påmeldingsfristen er 7. februar, det vil si i morgen! Arrangørene tar i mot påmeldinger etter denne datoen også, men da kan de ikke garantere hotellrom.

Jeg er rett og slett begeistret, og gleder meg til å se mange av dere i mars i Narvik.

Slave i instituttsektoren?

Ljunggren, Elisabet_beskåretAv Elisabet Ljunggren, forsker 1 ved Nordlandsforskning, medlem av Kif-komiteen

Hei! Jeg er medlem i Kif-komiteen, hvor jeg er èn av to representanter for instituttsektoren. De 51 instituttene som er medlem av Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA, se ffa.abelia.no) har ca. 6 500 ansatte og forsker for rundt 7,5 milliarder kroner per år.

Instituttsektoren er svært heterogen og omfatter alt fra små regionale institutt med en omsetning på ca. 12 millioner kroner (Norut, Alta, gjennomsnitt 2007-2011. Kilde: Evaluering av de tolv regionale forskningsinstituttene, Forskningsrådet 2012) til det store teknologiske instituttet SINTEF, med en omsetning på nesten 3 milliarder i 2012. Finansieringsstrukturen er også svært forskjellig, noen institutter har store statlige bevilgninger, mens andre må tjene alle sine penger på salg av tjenester i forskningsmarkedet. Selv jobber jeg ved ett av de 12 såkalte regionale instituttene, og det har jeg gjort siden 1991 (se nordlandsforskning.no).

Som ansatt i instituttsektoren i over 20 år har jeg møtt en del underlige reaksjoner, oftest fra mennesker som har sitt habitat langt opp i det akademiske elfenbenstårnet: «Å selge forskning er det samme som å gi oppdragsgiveren det resultat de vil ha, dere ødelegger for forskning i Norge», «Instituttsektoren, er ikke det litt som å være konsulent?» og «Nei, den frie forskningen i Norge bedrives i alle fall ikke i instituttsektoren».

Det er en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Da jeg begynte å arbeide på Nordlandsforskning i 1991 var jeg en relativt nyutdannet siviløkonom, som hadde jobbet et par år med undervisning på en høgskole. Jeg ville jobbe med forskning. På Nordlandsforskning fikk jeg mulighet til å videreutdanne meg, og det ble både hovedfag (1998) og en doktorgrad (2003). Nå er jeg det som kalles Forsker 1 (professor-/dosentkompetent). Arbeidsoppgavene har selvfølgelig endret seg i løpet av disse årene, både som følge av min egen kompetanseutvikling, men også fordi instituttsektoren har utviklet seg.

Hva er så min erfaring: For det første har jeg aldri opplevd verken å bli avkrevd eller å ha levert forskning hvor svaret har vært skissert av oppdragsgiver på forhånd. I instituttsektoren opplever jeg å få jobbe i inkluderende miljø hvor kollegaer er, ja, gode kollegaer. Vi hjelper hverandre, og miljøet er svært fokusert på faglig utviklingsarbeid. Ved vårt institutt satses det på skriveseminar og rom for artikkelskriving og faglige diskusjoner, samt deltakelse på forskningskonferanser. Å jobbe i instituttsektoren har for min del medført at jeg har nær kontakt med forskningskjøpere; blant annet fylkeskommuner, Innovasjon Norge, departement og Forskningsrådet. Forskningsrådsprosjekt gir mulighet til å definere egne problemstillinger, men skal jo også passe inn i en forskningsutlysning, og er sånn sett like «ufri» som mange andre prosjekt jeg jobber med. Arbeidet for andre forskningskjøpere innebærer ofte at man kommer nær policyfeltene, noe som sikrer relevans – og om man har gode forskningskjøpere – gir det rom for forskningsdesign og datainnsamling som holder god forskningsmessig kvalitet.

Om jeg skulle komme med et hjertesukk (don’t start me up…), er det at prosjektrammene er de samme nå som for 20 år siden. Dessuten har dessverre systemet med utlysning av prosjekt og derpå følgende «anbudsinnlevering», medført at forskningskjøperne ikke går i dialog med forskningsmiljøet under utforming av prosjektene. Prosjektene blir ofte lagt inn i en trang ramme hvor for eksempel forskningsdesign og spørsmål, eller antall intervjuer er definert på forhånd. At oppdragsgivere kjøper lavpristilbud framfor kvalitetstilbud er urovekkende. Pris og kvalitet henger ofte sammen, og jeg vil hevde at potensiale for å tenke fortere og forske raskere, nå har nådd en grense. Forskningskjøpere som har «vært flinke» og kjøpt billig forskning, risikerer i verste fall å ta sine beslutninger basert på kunnskap hvor viktige problemstillingene ikke blir belyst fordi kjøperne selv har definert oppdraget for smalt i utlysningsteksten. I det lange løp vil denne politikken gå ut over den norske kunnskapsallmenningen. Når en i tillegg krever at tilbudene skal leveres personlig i resepsjonen på et gitt tidspunkt med en lilla nellik i knapphullet… (som sagt – don’t start me up).

Men hva med kjønnsbalanse i forskning og instituttsektoren, da? Jeg sitter jo i Kif-komiteen og vi har et mandat (Mandat for Komité for kjønnsbalanse i forskning). Vi vet at kjønnsbalansen blant forskere i instituttsektoren er lik den i UoH-sektoren: Det er få kvinner på teknologi-instituttene, og flere ved de samfunnsvitenskapelige instituttene. Fra arbeidsmarkedet generelt vet vi også at det (av mange årsaker) er flere kvinner ansatt i det offentlige enn det er i det private næringsliv. Forestillinger om at en sikker ansettelse i det offentlige (UoH) er bedre enn å arbeide i det private næringsliv (instituttene) med all den konkurranse som de blir utsatt for, kan kanskje være en del av forklaringen? Om glasstaket er like lavt som i UoH-sektoren? Ja, det vet vi lite om, men man får jo fast ansettelse i instituttsektoren (gjennomsnittlig alder for fast ansatte førsteamanuenser i UoH synes jeg å huske er 45 år), noe som antas være en fordel for unge mennesker i etableringsfasen, kanskje særlig kvinner?

Muligheten for å utforme sin egen forskningsagenda er ganske god, men rammene (som sagt ovenfor) blir stadig trangere. Mange som starter i instituttsektoren og som har sin bakgrunn fra UoH-sektoren opplever akkvisisjon, altså prosjektutvikling – og salg (som for eksempel å skrive en søknad til Forskningsrådet), som negativt. Og det er jo ikke bra. Selvsagt kan man oppfatte det som et press å levere en søknad, men det er jammen et press å levere undervisning også! Og til forskjell fra UoH-sektoren så sitter man sjelden alene i instituttsektoren. Min erfaring er at vi har en kultur for internt samarbeid, som mine kollegaer på universiteter og høyskoler blir svært forundret over. Et institutt er dessuten en organisasjon som i større grad ser de ansatte som en «tilgang» og ikke en utgiftspost. Vi arbeider oftest i grupper på et prosjekt, også i utviklingen av prosjektene, og det gjør arbeidet lettere. Disse elementene er foreslått å skulle appellere til kvinner, men egentlig vet vi lite om det er slik. For å oppsummere: Det er lite forskning på dette, men mitt inntrykk etter å ha vært med Kif-komiteen på etter hvert ganske mange instituttbesøk, er at de samfunnsvitenskapelige instituttene har en god andel kvinner i faglige stillinger, men karriereveier, omløpshastighet og så videre, vet vi lite om. Så velkommen til å prøve instituttsektoren, det er ledige stillinger hos oss!

Midlertidighet som virkemiddel i akademia

Bratbergsengen_Kjell_NTNUAv Kjell Bratbergsengen, professor ved NTNU, medlem av Kif-komiteen

En midlertidig stilling har mange ulemper, særlig i Norge hvor fast stilling er det normale for de fleste yrker. Spesielt uheldig er det for nyutdannede akademikere. De har sein start i arbeidslivet. I stedet for fem år i lønnet arbeid har det opparbeidet seg gjeld i fem år. Med høy studiegjeld og uten fast stilling er lånemulighetene i banken sterkt redusert.

Universiteter og høgskoler er kjent for å ha en større grad av midlertidighet enn andre arbeidsgivere. Midlertidighet er med stor sannsynlighet en faktor som reduserer universiteters og høgskolers rekrutteringsevne. Det bør det også være! Høy grad av midlertidighet er ikke fordelaktig og neppe ønsket. Hvorfor er situasjonen som den er? Er det bare slett ledelse og dårlig kultur? Ikke bare – ansvaret går lenger en til universitetene alene.

”New public management” har stor tro på konkurranse som virkemiddel for å sikre kvalitet og effektivitet i offentlig virksomhet. Norge følger opp ved at en stadig større andel av midler til forskning blir lyst ut på anbud. Universitetenes institutter dimensjonerer sin faste vitenskapelige stab etter forholdsvis faste inntekter. En vitenskapelig stab er høyt spesialisert og tar lang tid å bygge opp. En søker de beste og bemanningen må være tilpasset langsiktige oppgaver. Et ambisiøst fagmiljø vil og må forske mer enn rammebevilgningen gir rom for. Derfor må det søkes om eksterne midler. For å maksimalisere sine sjanser for å vinne prosjektet, setter man på sin mest erfarne forsker som prosjektleder. Dette er gjerne en mann, det er flest mannlige professorer i de fleste fagområder. For å få flest forskertimer for pengene, bemannes prosjektet i stor grad med postdoktorer (midlertidig stilling) og midlertidige ansatte forskere og PhD-studenter. For å øke den faglige tyngden vil også andre fast tilsatte enn prosjektleder bidra på deltid. Når prosjektet vinnes, oppstår behovet for et stort antall midlertidige stillinger. Disse er:

  • Postdoktorer, utlyses gjerne internasjonalt eller man har noen gående på gress som kan starte umiddelbart.
  • PhD-stillinger, lyses også ofte ut internasjonalt.
  • Forskere.
  • Prosjektleder må kanskje ha en vikar for å gjøre undervisningsarbeidet slik at han får tid til å lede prosjektet.
  • De fast tilsatte som skal bidra på deltid trenger også støtte til undervisningsarbeidet slik at det er behov for hjelp i en periode eller på deltid.

Om en stilling utlyses internasjonal avhenger av fagområde og for eksempel om krav til språk. Krav om gode norskkunnskaper avgrenser opplagt utlysningsområdet.

Prosjektinntekter er usikre, en typisk prosjektperiode er 4 år. Den vitenskapelige stab har et selvstendig ansvar for å utvikle sin egen kompetanse. Derfor vil det ikke være noen løsning å ”beordre” vitenskapelig ansatte til å delta i prosjekter som faglig er på siden av vedkommendes kompetanseområde ”bare” for å skaffe inntekter. Her er det et vesentlig skille mellom UH-sektoren og forskningsinstitutter.

Samfunnet ønsker en fleksibilitet og dynamikk som konkurranseutsetting gir. Tilsynelatende gir det mest for pengene. Kostnadene og ulempene er mer diffuse. Men ett resultat er klart nok: En av de største betalerne for denne fleksibilitet og dynamikk er unge akademikere i midlertidig stilling. Svært ofte er det en kvinne.

Rett – og plikt – til å stemme

Eva Skærbæk. (Foto: John Skau/Høgskolen i Østfold)

Eva Skærbæk. (Foto: John Skau/Høgskolen i Østfold)

Av Eva Skærbæk, professor ved Høgskolen i Østfold, medlem av Kif-komiteen

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.  Det er grunn til å feire og tenke hva det betyr i dag. Mye er sagt allerede, i medier og på møter. Likevel er det noe jeg gjerne vil føye til.

Hva stemte kvinnene?

Å få rett til å stemme var en kamp. Men det var og er ikke nok. Da kvinnene oppnådde stemmeretten måtte de stemme i forhold til en agenda de ikke hadde vært med til å sette. Hva stemte kvinnene da de fikk stemmeretten? Her tenker jeg ikke på de førende kvinner som hadde kjempet, men på de mange som ikke hadde så mye utdanning og ikke deltok så mye i det offentlige.

Jeg er født og oppvokst i Danmark, hvor kvinner fikk rett til å stemme i 1915. Jeg husker hvordan min far – og det må vel ha vært omkring 1960 -utfrittet min mor om hva hun ville stemme; hun skulle jo helst stemme på hans parti! Og det visste hun. Det hendte at hun sa at hun hadde tenkt seg å stemme på et annet parti, og det synes han ikke var morsomt! Og jeg hadde en god far så det var ikke truende, men jeg kan tenke meg steder og familier hvor det var annerledes.

Så jeg har ofte tenkt på hvor kvinnenes stemme gikk hen. Førte den til nye ting, eller var den med på å stabilisere og reprodusere den samfunnsordenen som allerede var etablert? Det tok jo lang tid før kvinnene ble så mange at de kom til å sette sitt preg på agendaen, og fortsatt kan det synes som om kvinner, kanskje især i lokalpolitikken, får roller som går på såkalt myke saker, der hvor der ikke er mange penger og ikke mye prestisje. Og ikke minst er det tydelig at kvinnelige politikere uansett får kritikk, som ikke alltid har med saken å gjøre, men med deres vesker, frisyrer, måte å kle seg på. Er det mulig i det 21. århundre å være både statsminister og mor?

Noe å stemme for i dag

Hvordan er det i dag med kvinners stemmer? For meg er det unektelig noe som ikke har gått etter planen når Hege Skjeie-utvalget i to store rapporter om likestilling i Norge anno 2012 og 2013 kan konkludere med at det er inngrodde strukturer og systemer som gjør det vanskelig å få til likestilling i Norge.

Hege Skjeie og utvalget er ikke alene om å vente i spenning på om Stortinget faktisk tar deres rapporter alvorlig, eller legger dem i skuffen som så ofte tidligere. Der er snart valg. Kommer den manglende likestilling på agendaen? Eller er likestilling fortsatt en kvinnesak?

Nå er det en diskrepans mellom å ville stemme og faktisk å gjøre det, især blant ungdommen. Noen sier at det skyldes at de ikke ser vitsen med å stemme; sakene har ikke deres interesse. Ifølge Aftenposten er det særlig de unge kvinnene. Dette ble imidlertid tilbakevist dagen etter av Mari Teigen, som er forsker på området.

Jeg håper at politikere uansett parti vil ta alvorlig at ungdom uansett kjønn sier at det ikke er noen vits i å stemme. I de tjue årene jeg har vært i Norge, har jeg før og etter stortingsvalg spurt studenter om de har gjort noe for å få til en bedre stipendieordning. Om de har gått i tog eller på annen måte gjort noe, og svaret er taushet. Det er sett fra mitt ståsted som skatteborger i Norge helt uforståelig og uakseptabelt at ordningen i Norge fortsatt er så dårlig. Det forlenger studietiden, og langt de fleste unge kommer ut med en så stor gjeld at det tar årevis før de får betalt den tilbake.

Må bruke utestemmen

Rett og plikt til å stemme har å gjøre med hvilket samfunn vi ønsker for oss og våre etterkommere. Det krever, som likestillingsforsker Beret Bråten sier til Aftenposten 10. juni, at vi diskuterer hvor vi står akkurat nå når det gjelder kjønn, makt og likestilling, og hva vi har tenkt oss fremover. Og vi må ikke nøye oss med å diskutere, vi må uttrykke og formidle det. Ja, vi må, som Cecilie Asker skriver i Aftenposten 11. juni, «skrue opp volumet på utestemmen».

Det krever oppmerksomhet for å se og språk til å utfolde det i. Dette gjør Toril Moi i pamfletten «Språk og oppmerksomhet», utgitt i anledning stemmerettsjubileet. Språk og oppmerksomhet, sier Moi, kan stå som motto for ønsket om å se virkeligheten med et rettferdig og kjærlig blikk, og finne et språk for å uttrykke innsikten dette blikket gir oss. Blikket kan vise til et filosofisk eller politisk prosjekt, men er først og fremst navnet på en etisk og eksistensiell oppgave.

Det motsatte av et oppmerksomt språk er et språk som tilslører virkeligheten. «Et godt samfunn tar språk alvorlig og oppmuntrer sine borgere til å utvikle evnen til å se på verden, på andre mennesker, på seg selv, med et rettferdig og kjærlig blikk» (Moi 2013). Det oppmerksomme blikket utfordrer oss til å svare, til å ta ansvar.

Oss og de andre

Jeg tror at vi best kan ta vare på begge deler ved å interessere oss for hvilket samfunn vi vil ha. Og her er språk og oppmerksomhet en god kombinasjon. Ved å oppøve evnen til å rette et rettferdig og kjærlig blikk mot virkeligheten, følger det ikke at alle ser det samme. Samfunnsdebatten blir ikke mindre skarp. Men, sier Moi, hvis vi også prøver å rette oppmerksomheten mot det de andre ser, om vi bruker mer tid på å forstå hvorfor de ser det de ser, kan det være at vi unnlater å se på de som er uenige med oss som idioter og ikke minst blir flinkere til å diskutere med hverandre.

2013 er jubileumsåret for stemmerett for kvinner i Norge. Men det er fortsatt mange land i verden hvor kvinner ikke har stemmerett eller ikke får lov til å bruke sin rett til å stemme.

Og det gir oss i Norge, i Norden, et ansvar for å ta vare på stemmeretten ved å bruke den. Ikke bare ved å stemme på det som blir lagt frem, men å bruke vår stemme til å fremme saker som er nødvendige for å skape et samfunn som fremmer likestilling og kjønnsbalanse.

Forskningsrådet: Det trengs ikke mer forskning…!

Jesper Simonsen. (Foto: Forskningsrådet)

Jesper Simonsen. (Foto: Forskningsrådet)

Av Jesper W. Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, medlem av Kif-komiteen

Forskningsrådet arbeider nå med ny policy for likestilling og kjønnsperspektiv i forskning, eller Policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon, som den kanskje kommer til å hete. Policyen vil ta opp viktige tema knyttet til å ta inn kjønnsperspektiver i all forskning, der det er relevant.

Innenfor likestillingsdelen av policyen vil man gå nærmere inn på hvordan kjønnsbetingede yrkesvalg ikke bare skaper mannsdominerte fag, men også nesten rene kvinnefag. Dette er med å sementere det norske kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Men hovedfokus vil fortsatt være tiltak for å bedre kjønnsbalansen i toppstillinger i forskningen. Riktignok gjør Norge (med 21,4 % kvinner på professornivå i 2010) det litt bedre enn Sverige (20,0 %) og Danmark (15,0 %) og EU15 (17,9 % – EUs medlemsland før utvidelsen mot øst), men vi gjør det dårligere enn Sveits (25,9 %), Island (24,2 %) og Finland (22,7 %), samt flere land i Sentral-Europa. Norge har også hatt en relativt sterk, eller la oss si lite svak, vekst fra 2002-2012, med 0,71 prosentenheters vekst i kvinneandel per år, mot 0,43 prosentenheter for EU15. Men med dette tempoet vil likevel ikke Norge oppnå kjønnsbalanse på professornivå før i 2050.

Det er i forbindelse med arbeidet for bedre kjønnsbalanse i toppstillinger at Forskningsrådet kommer med det noe overraskende rådet: Vi trenger ikke mer forskning…, for å handle, vel å merke. Vi vet allerede mye om hvorfor det går så sakte, og vi vet mye om hva som skal til for å øke tempoet i utviklingen fram mot kjønnsbalanse. Når Universitetet i Tromsø har hatt dobbelt så rask økning i kvinneandel på professornivå som de andre universitetene, så viser det at klare målsetninger, konkrete tiltak og aktiv ledelse kan føre til endring. Samme erfaring hadde Forskningsrådet da vi ved andre utlysning av Senter for fremragende forskning, la inn tiltak for å fremme kjønnsbalanse, og dermed økte kvinneandelen blant senterledere fra 0 til 23 %.

Manglende kunnskap er ingen unnskyldning for ikke å handle. Verken i Forskningsrådet eller i institusjonene.

Nå er det likevel behov for mer forskning om kjønnslikestilling i forskningen. Hvorfor velger kvinner aktivt bort akademisk karriere? Hva skal til for å hindre den kraftige kjønnssegregeringen mellom fag? Hvordan kan det åpenbare behovet for økt internasjonalisering kombineres med arbeid for bedre kjønnsbalanse i forskningen?  Hva skal til for at næringslivet blir mer aktivt i å rekruttere kvinner? Dette er viktige spørsmål som opptar forskningsrådene og forskningen i alle de nordiske land. Det er også et område der felles nordisk forskningsinnsats vil kunne gi viktige bidrag.

Kilde for tallene: She Figures 2012, European Commission

Vi har alle litt å lære

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Rett før bunaden skulle på og flaggene skulle heises, kom rapporten Kjønnsbalanse og læringsutbytte. En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet. Rapporten er skrevet av forsker Cecilie Thun og professor Øystein Gullvåg Holter fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Kif-komiteen, Norsk studentorganisasjon og Universitetet i Oslo har finansiert studien.

«Læringsmiljø har mye å si for læringsutbytte. Hvis du har et bra miljø, så blir det gøy å studere», sier en av informantene i studien. Forskerne intervjuet masterstudenter på tre ulike fag – spesialpedagogikk, informatikk og statsvitenskap. Studentene uttrykte et tydelig ønske om kjønnsbalansert samarbeid og studiemiljø. Kjønnsblandet studiemiljø ble med andre ord ansett som positivt for deres faglige utbytte! Det er et viktig funn.

Dessverre finner forskerne at det er lite kjønnsperspektiver og refleksjoner rundt kjønn på pensum og ellers i studiet. Kjønnsbalanse bør prioriteres og tematiseres tidlig i studieløpet, for studentene har stort sett ikke valgt kjønnsskjeve linjer ut fra refleksjon om kjønn, men de oppdager kjønnsskjevheten først ved studiestart, noe de stort sett ikke er glade for, sier Thun til Ressursbanken (Les mer i artikkelen på våre nettsider: http://kifinfo.no/nyhet/vis.html?tid=84765). Her har universitetet i Oslo (og andre) litt å lære.

Viktige funn

Attraktive karriereveier i forskning sto det på invitasjonen til workshopen jeg var på i begynnelsen av uka. Kjempespennende tema, og ikke minst er det viktig fra et Kif-perspektiv. Mobilitet som vesentlig del av en forskerkarriere blir trukket fram rett som det er som satsing- og forbedringsområde i norsk forskning, senest i forskningsmeldingen. Og her må vi tørre å snakke om kjønn!

En rekke rapporter har avdekket kjønnsforskjeller på flere områder som virker inn på karriere og mobilitet. Jeg skal trekke fram to rapporter jeg synes er viktige. For det første NIFUs rapport Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning. Rapporten avdekker kjønnsforskjeller i internasjonalt samarbeid. Kvinner publiserer mindre enn menn og er i mindre grad medforfattere med kollegaer i andre land (2012:15). Det henger blant annet sammen med grad av internasjonalt samarbeid og forskningsproduktivitet, som også henger sammen med posisjon og tidsbruk, noe jeg kommer tilbake til. Hvorfor er det slik?

Her er det naturlignok ikke et svar som er rett, men jeg skal nevne noen viktige momenter. Kvinner er sjeldnere veiledere for internasjonale forskere og går i så måte glipp av nyttige kontakter. Grunnen til at det er slik kan kanskje spores tilbake til fordommer og stereotypier  mot kvinnelige forskere. Et annet moment er at for mange kvinner utgjør familie og barn en barriere for mobilitet og internasjonalisering, noe som bringer meg over til den andre rapporten jeg vil nevne, AFIs rapport Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Slaget om karrieren står utenfor normalarbeidsdagen. Det er ikke uten grunn at begrepet fritidsforskning har vokst fram. Kvinner jobber færre timer enn sine mannlige kollegaer, og her kommer barn inn som en vesentlig faktor for kvinners arbeidstid.

Flere meritterende oppgaver

Flere undersøkelser viser at kvinner fortsatt gjør det meste av arbeidet på hjemmebane, og det meste av omsorgsarbeidet – og det meste av de ikke-meritterende oppgavene på jobb, som det å undervise. Forskerne i AFI-rapporten finner at partnerens arbeidstid har betydning og gir ulike premisser for karriereoppnåelse for mannlige og kvinnelige forskere. Kvinner har partnere som jobber mer enn normalarbeidstiden, mens det motsatte gjelder for deres mannlige kollegaer. Med andre ord har de mindre fritid å forske på. Noe som igjen kan gi færre publiseringer og en lengre vei til toppstillingene.

Den europeiske erklæringen om forskere skisserer opp atferdsregler for rekruttering av forskere i Europa. De anbefaler at institusjonene tar sikte på å tilby arbeidsforhold som gjør det mulig for både mannlige og kvinnelige forskere å kombinere familie og barn med arbeid og karriere (s.11). Videre slår de et slag for å verdsette ikke-meritterende arbeidsoppgaver, som det å undervise. Å innføre et vurderingssystem som inkluderer mer enn bare tellekantene, for eksempel veiledning, mentorvirksomhet og forskningsledelse blir beskrevet. Kanskje bør vi lære litt av de europeiske landene når vi snakker om å gjøre karriereveier i forskning mer attraktive?

Del forskning!

«Det är positivt att ni använder er så mycket av sociala medier» ble sagt om NIKK på dialogmøtet jeg var på i går. Jeg skal prøve å lære litt av dem!

NIKK gjenoppsto tidligere i år i ny drakt og med hovedsete i Göteborg. NIKKs oppdrag er å samle og formidle politikk og praksis, fakta og forskning om likestilling i Norden. De opererer hovedsakelig på nett og er aktive på Facebook (se foto fra møte!) og Twitter. Nå er de på Norden-turné for å snakke med nasjonale aktører på feltet. Hva rører seg på likestillingsfeltet? Hva er behovet og hvordan samarbeide? Det var noen av spørsmålene vi diskuterte.

NIKK sier selv at de er overbevist om at likestillingsarbeid i Norden blir bedre av at vi lærer av hverandre. Delt kunnskap forandrer. Vi har alle litt å dele og lære.