A hat trick full of sex – 3 recent publications on gender equality

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning

I have recently published three different articles on three different sites: the Guardian, The Conversation, and DiscovHer.

After a quarter of a century living among taciturn Vikings, it isn’t easy to say this aloud. Indeed, it’s almost embarrassing. But I’m trying to get past that.

All three articles reflect my interest in gender balance in the workplace, each in different ways.

Cloning in the Guardian

‘Cloning’ does not explain the lack of women at the top discusses the low number of women who lead universities. In the United Kingdom, only 17% of institutions of higher education are led by women. Some recently discussed interviews formulate one hypothesis. As I wrote in the Guardian:

Those women raised the possibility of «cloning» as an explanation for hiring disproportionately many men. «One pointed out that: ‘many of the selections are made by white-haired, ageing, middle-class men’.»

My argument is that this may be a spurious correlation, based on the research on implicit bias showing that men and women alike favor men:

On the one hand, it is likely that the men making decisions are favouring men. On the other hand, women would do the same.
Cloning is not the explanation, even if the results of hiring processes will spuriously have that appearance when men are responsible. Rather, the explanation is pure and unadulterated favouritism towards men, regardless of who does the hiring.

The glass wall in tennis on The Conversation

Twitter and the tennis world have been abuzz with the news that tennis pro Andy Murray has hired a woman as his coach.
That reminded me of a piece I wrote on my blog a while back called The glass wall: a lesson from coaches for women in academia. So, I whipped up a revised version of that for The Conversation, pointing out the imbalance in career possibilities for male and female coaches. It got the title Amelie Mauresmo and Andy Murray smash the sports coaching glass wall.

Glass walls obstruct lateral movement and they are ubiquitous in the gender-imbalanced world of athletic coaching. Glass walls prevent women from coaching men in sports, but allow men to coach women.

It’s a well-documented phenomenon, and probably another example of implicit bias making career paths different for men and women.

A little more than 40% of women’s athletics teams are coached by women, while about 3% of men’s teams are coached by women. Do the maths: that means men are coaching 60% of women’s teams and 97% of mens teams.

Sex makes your research better at L’Oreal

The L’Oreal Foundation makes profound investments to advance women in science, including the development of the DiscovHer site. My publication there is about the importance of including sex in the formulation of research questions, and it’s called Sex is making research better.

The way scientists formulate research questions and the methods they use directly affect their potential relevance. And questions and methods often overlook females. Why should all of society fund research that benefits only half of us?

I describe in this piece how research gets better with these perspectives, how funding organizations are getting engaged, and how journals are beginning to require more information of this type about research they publish.

This triumvirate of pressures — the promise of enhanced quality, the demands of funding organizations, and new requirements from journals — is bringing much more attention to gendered perspectives in science.

I’m working through my leadership of Norway’s Committee on Gender Balance in Research — in a partnership with the Research Council of Norway — to organize a conference on gendered perspectives in science, that will probably be held in January in Oslo. Watch this space for more information, and then join us.

Now that I’m completely over-exposed, I should probably shut-up for a while. I am trying to write a book on implicit bias, after all.

Hvorfor trenger vi en komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning?

Haugstad_Bjørn_Foto_KD

Statssekretær Bjørn Haugstad. (Foto: KD)

Bjørn Haugstad, statssekretær for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

I år er det ti år siden Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning ble opprettet av daværende statsråd Kristin Clemet (fra 2008: Komité for kjønnsbalanse i forskning). Komiteen har gjort et viktig arbeid med øke kunnskapen vår om hvordan kvinner kan få mer rettferdige muligheter i akademia. Aktiviteten rettet mot universiteter, høyskoler og institutter for å øke trykket på likestillingsarbeid og resultater har vært høy. Tallene for kjønnsbalanse har i samme periode gått i riktig vei. Jeg er sikker på at komiteen har spilt en viktig rolle. Imidlertid er vi fremdeles ikke i mål.

Siden 1980-tallet har kvinner vært i flertall i høyere utdanning, men likevel, i dag, 30 år senere, er fortsatt 75 % av professorene menn. Noen tenker at dette ikke er et problem, siden vilkårene for å bli professor ikke er basert på kjønn, men på akademiske prestasjoner. En rekke studier har vist at så enkelt kan vi ikke forholde oss til spørsmålet om kvalitet. Vi bærer fortsatt med oss ”kjønnede” forventninger og ubevisste forestillinger som gjør at kvinner og menn opptrer forskjellig (eks. menn siterer seg selv mer enn kvinner), oppfattes forskjellig (eks. han er briljant, hun har vært heldig) og får sine akademiske arbeider vurdert forskjellig (eks. han roses for bredde, hun kritiseres for å være overfladisk). Det er derfor flere grunner til at vi fortsatt må arbeide for bedre kjønnsbalanse i forskningens toppstillinger.

For det første er diskriminering moralsk galt og i strid med norsk og internasjonal lov. Det er ikke lenger slik at grupper i seg selv diskrimineres ( I grunnlovsjubileet kan vi minnes ”Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget”), men enkeltindivider diskrimineres fortsatt i konkrete tilfeller. Egenskapen ”tilhørighet til en bestemt gruppe” kan ofte være det som utløser diskrimineringen.

For det andre har vi ikke råd til å sløse med talenter. Hvis vi forutsetter at talent er likt fordelt mellom kjønnene, er det sløsing med tilgjengelig talent dersom vi ikke klarer rekruttere og opprettholde en rimelig balanse mellom kjønnene.

For det tredje strider manglende kjønnsbalanse mot grunnleggende akademiske verdier.  Akademias legitimitet avhenger av at forskning og høyere utdanning fremstår som motsatsen til fordomsfullhet. Vi må tilstrebe at finansiering, prestisje og posisjoner fordeles som resultat av prestasjoner og potensial og vi må arbeide aktivt for å bryte ned de barrierene, bevisste eller ubevisste, som fremdeles står i veien for dette. Akademia kan ses som en pågående samtale, der kunnskapsdannelsen finner sted gjennom kraften i de bedre argumenter. For å sikre at kunnskapen frembringes gjennom meningsbrytning blant de beste, må vi sikre at alle de beste kommer til orde, ikke bare de beste fra den maskuline halvparten av oss.

For det fjerde er det vist at heterogene grupper presterer bedre og mer effektivt enn homogene grupper.  Et mangfold blant deltakerne gir økt sannsynlighet for et mangfold av perspektiver. Et klassisk eksempel hentes ofte fra medisin, der forskerne (i sin tid overveiende menn) brukte lang tid på å finne ut at kvinner ofte har andre symptomer og risikofaktorer ved hjerteinfarkt enn menn. La meg vektlegge ordet gruppe her, for å understreke at jeg mener det er et kjønnsbalansert og mangfoldig kollektiv som vil bringe med seg heterogenitetens fordeler. Det er ikke noe den enkelte kvinne som kommer inn i en mannsdominert gruppe, eller omvendt, kan eller skal forventes å bære ansvaret for alene.

I samarbeid med komiteens nyoppnevnte leder og medlemmer jobber vi nå med å utvide mandatet for komiteen for kjønnsbalanse i forskning til også å inkludere mangfold – fordi alle argumentene jeg har fremsatt over, lar seg generalisere til mangfold i videre forstand enn kjønnsbalanse alene. Det er rettferdig for den enkelte og åpenbart gunstig for landet at alle gode krefter slipper til, og jeg er overbevist om at vi foreløpig ikke har tatt ut befolkningens samlede potensial godt nok. Derfor ønsker vi at den nye komiteen skal være en utviklingskomité for sektoren, et idéverksted, en spydspiss og en pådriver også for mangfold. Erfaringene våre fra tidligere komiteers arbeid med kjønnslikestilling de foregående ti årene er svært gode. Det er all grunn til å forvente at en ny og utvidet komité vil oppnå tilsvarende gode resultater også ut fra et utvidet kjønnsbalanse- og mangfoldsmandat.

Ny komité – nye muligheter

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth  Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Vi avsluttet 2013 med å si takk for innsatsen til en gjeng dyktige mennesker som har jobbet hardt og engasjert for kjønnsbalanse i forskning i flere år. Vi starter det nye året – 2014 – med å si velkommen til en ny Kif-komité. En spennende start på året med andre ord, og det er sikkert flere enn meg som er spente på navnene, så her kommer de:

Ny leder for Kif-komitéen er professor Curt Rice fra Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet.

Øvrige medlemmer:
Førsteamanuensis Ingrid Guldvik, Høgskolen i Lillehammer
Professor Tor Grande, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Førsteamanuensis Synnøve Hofseth Almås, Høgskolen i Ålesund
Seniorforsker Elisabeth Ljunggren, Nordlandsforskning (reoppnevning)
Personalsjef Martin Stølevik, SINTEF konsernstab
Divisjonsdirektør Jesper Simonsen, Norges forskningsråd (reoppnevning)
Student Solveig Maria Figenschou, Lektorprogrammet, Universitetet i Oslo

Varamedlemmer:
Førsteamanuensis Monica Fengsrud Brinchmann
Universitetet i Nordland Direktør Arne Bardalen Norsk institutt for skog og landskap
Avdelingsdirektør Hege Torp, Norges forskningsråd
Student Truls Melsbø Årseth, Praktisk-pedagogisk utdanning, Universitetet i Oslo

En representant fra KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning, samt en representant fra Kunnskapsdepartementet, er observatører i komiteen.

Mandatet
Det var nok mange som stusset litt på statssekretær Bjørn Haugstads uttalelse på komiteens avslutningsseminar 4. desember 2013, hvor han løftet fram at et Kif kunne komme til å bli et Mif. Oppnevningsbrevet fra Kunnskapsdepartementet åpner opp for at en endring av mandatet, altså til å inkludere mangfold, kan komme i løpet av komitéperioden. Men enn så lenge er mandatet for denne komiteen uendret.

Mandatet har vært diskutert flere ganger i forbindelse med ny komitéperiode, slik at i arbeidet med rapporten Styrk satsingen ble sektoren spurt om nettopp dette spørsmålet: ”Bør mandatet endres til å inkludere mangfold?”. Svaret var da et rungende nei. Ingenting er som nevnt avgjort, men det er nok en diskusjon som komiteen må ta stilling til om tid og stunder.

Bretter opp arma
Kifs sekretariat er i gang med planleggingen av oppstartsmøte for den nye komiteen og ser fram til å komme i gang med arbeidet sammen med dem. Det er alltid spennende å bli kjent med nye mennesker. Nye øyne og nye hoder som kan være med på å skape nye muligheter for arbeidet med kjønnsbalanse i forskning. Jeg gleder meg rett og slett!

Noen datoer – jeg ramser opp
Sekretariatet blir fra tid til annen spurt om å holde innlegg om Kifs arbeid. I løpet av januar skal jeg holde to presentasjoner, en for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og en på Universitets- og høgskolerådet.

Likestillingsprisen deles ut på Kunnskapsdepartementets kontaktkonferanse den 14. januar, så da er det bare å følge med! Ressursbanken vil selvsagt følge utdelingen og komme med sak om vinneren.

Februar måned starter med kick-off for Forskningsrådets BALANSE program. Det er fortsatt mulig å melde seg på der, og som man kan se av programmet vil vår nye komitéleder holde et innlegg, som medlem av programstyret i BALANSE.

Til sist vil jeg minne om nettverkskonferansen som skal avholdes i Narvik 17-18.mars. Det kan være lurt å melde seg på så fort som mulig, fordi det er vinterfestuke i Narvik samme uke og da vil det være mange spennende aktiviteter i byen. Og ikke minst påtrykk på hotellrom.

Godt nytt år!

PS: Mitt nyttårsforsett er å blogge mer og gi dere mer og bedre oversikt over hva komiteen (og sekretariatet) driver med!

Takk for oss, og velkommen, Kif IV!

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning 2007-2013

Nå er det like før det er over og ut for Kif III. Ved årsskiftet går vår oppnevningstid ut. Men vi har ikke ligget på latsiden av den grunn dette siste halvåret – tvert imot!

De siste månedene har Kif-komiteen hatt møter med Norges idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole og Høgskolen i Oslo og Akershus. Vi har vært i Gøteborg for å gjøre oss kjent med både nye NIKK Nordisk Information för Kunskap om Kön og det nasjonale sekretariatet for genusforskning, som er lagt til Gøteborgs universitet. Vi klarte også å presse inn et møte med representanter for hovedsammenslutningene i fagbevegelsen for å sammenligne erfaringer med dette arbeidet.

Ytringer og seksuell trakassering
Komiteen har også vært med på å arrangere seminar om retten til ytringer, inspirert av stemmerettsjubileet, på Litteraturhuset i Oslo sammen med Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Det skjedde 24. oktober, og allerede 8. november var vi med på et annet samarbeidsprosjekt, sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet, da vi inviterte til halvdagsseminar om seksuell trakassering – problemet som (ikke?) finnes i akademia? To spennende arrangementer med bred deltagelse.

Og sist men ikke minst: for mindre enn to uker siden slo Kif III på stortromma og inviterte til oppsummerings- og evalueringsseminar om vår egen virksomhet – også det på Litteraturhuset. Så særlig Oslo har virkelig sett mye til Kif denne høsten!

Likestillingsarbeid, også utenfor Norge
Som komitéleder har jeg heller ikke ligget på latsiden i disse siste månedene, men heller prøvd å stille opp så mye som mulig på arrangementer, både innen- og utenlands, og både sammen med resten av komiteen og som representant for den.

Det har vært fint å oppleve at Komité for kjønnsbalanses erfaringer og synspunkter er ettertraktet! Det var en stor opplevelse å få være en av ressurspersonene da Kif hadde ansvar for et ukelangt skoleringsseminar om handlingsplaner for likestilling og likestillingsarbeid i forskningssektoren på Metochi kurssenter på Lesbos i slutten av september. Vi 28 som deltok hadde en intensiv og utbytterik uke og fikk minner for livet.

21. – 22.november var det stor EU-konferanse (SAPGERIC) i Vilnius, om arbeidet med kjønnsbalanse, der jeg var invitert til å holde innlegg. Og bare ti dager etterpå var jeg i Brussel for å delta på en intensiv workshop om samme tema, i regi av European Research Council.

Med andre ord – en hektisk tid, men jeg ville ikke la sjansen gå fra Kif til å være med og bidra på disse arenaene.

Snart en ny komité
Som nevnt innledningsvis går vår oppnevningstid ut ved årsskiftet. Det er ikke til å komme fra at vi hadde ventet og håpet at ny komité skulle være oppnevnt i tide til vårt avslutningsseminar 4. desember, slik at vi hadde kunnet invitere dem til seminaret og hatt en samling med erfaringsutveksling med dem. Slik ble det ikke. Statssekretær Bjørn Haugstad fra Kunnskapsdepartementet stilte riktignok opp og holdt en fin innledning med en rekke gode poenger og perspektiver, men den konkrete oppnevningen som er nødvendig for å vise at arbeidet skal videreføres, lar vente på seg.

Det var da også mange som merket seg at han i sin tale nevnte at Kunnskapsdepartementet (regjeringen?) også vurderer om Kif skal bli til Mif – altså en Komité for mangfold i forskning, i stedet for kjønnsbalanse i forskning. Vi vet jo at en rekke av institusjonene i sektoren de siste årene har endret sine handlingsplaner for likestilling til planer for likestilling og mangfold, så det er ikke vanskelig å skjønne tankegangen. Men samtidig merker vi jo at det er i kjønnslikestillingsspørsmål de store utfordringene – og forbedringsmulighetene – finnes i sektoren, både innen- og utenlands: Og når man ser hvor stor vekt det legges på kjønnsbalanse som et uttalt mål i EU-systemet, er det kanskje grunn til å tro at regjeringen ikke vil ende opp med at Kif IV blir til Mif I? Den som lever får se!

Takk!
Selv skal jeg for alvor over i pensjonisttilværelsen over nyttår, men jeg vet at jeg kommer til å følge ivrig med på hvordan det går med dette arbeidet fremover. Men her vil jeg si takk til dere alle, først og fremst mine gode Kif-komitémedspillere! Vi har hatt noen spennende og lærerike, av og til utfordrende, men alltid veldig hyggelige år. Jeg vil savne dere i komiteen og i sekretariatet – og alle dere der ute på forskningsinstitusjonene som jobber med å bedre kjønnsbalansen og styrke kjønnsbevisstheten fra dag til dag og fra år til år.

Lykke til videre med arbeidet, alle sammen, og velkommen, Kif IV!

Slave i instituttsektoren?

Ljunggren, Elisabet_beskåretAv Elisabet Ljunggren, forsker 1 ved Nordlandsforskning, medlem av Kif-komiteen

Hei! Jeg er medlem i Kif-komiteen, hvor jeg er èn av to representanter for instituttsektoren. De 51 instituttene som er medlem av Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA, se ffa.abelia.no) har ca. 6 500 ansatte og forsker for rundt 7,5 milliarder kroner per år.

Instituttsektoren er svært heterogen og omfatter alt fra små regionale institutt med en omsetning på ca. 12 millioner kroner (Norut, Alta, gjennomsnitt 2007-2011. Kilde: Evaluering av de tolv regionale forskningsinstituttene, Forskningsrådet 2012) til det store teknologiske instituttet SINTEF, med en omsetning på nesten 3 milliarder i 2012. Finansieringsstrukturen er også svært forskjellig, noen institutter har store statlige bevilgninger, mens andre må tjene alle sine penger på salg av tjenester i forskningsmarkedet. Selv jobber jeg ved ett av de 12 såkalte regionale instituttene, og det har jeg gjort siden 1991 (se nordlandsforskning.no).

Som ansatt i instituttsektoren i over 20 år har jeg møtt en del underlige reaksjoner, oftest fra mennesker som har sitt habitat langt opp i det akademiske elfenbenstårnet: «Å selge forskning er det samme som å gi oppdragsgiveren det resultat de vil ha, dere ødelegger for forskning i Norge», «Instituttsektoren, er ikke det litt som å være konsulent?» og «Nei, den frie forskningen i Norge bedrives i alle fall ikke i instituttsektoren».

Det er en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Da jeg begynte å arbeide på Nordlandsforskning i 1991 var jeg en relativt nyutdannet siviløkonom, som hadde jobbet et par år med undervisning på en høgskole. Jeg ville jobbe med forskning. På Nordlandsforskning fikk jeg mulighet til å videreutdanne meg, og det ble både hovedfag (1998) og en doktorgrad (2003). Nå er jeg det som kalles Forsker 1 (professor-/dosentkompetent). Arbeidsoppgavene har selvfølgelig endret seg i løpet av disse årene, både som følge av min egen kompetanseutvikling, men også fordi instituttsektoren har utviklet seg.

Hva er så min erfaring: For det første har jeg aldri opplevd verken å bli avkrevd eller å ha levert forskning hvor svaret har vært skissert av oppdragsgiver på forhånd. I instituttsektoren opplever jeg å få jobbe i inkluderende miljø hvor kollegaer er, ja, gode kollegaer. Vi hjelper hverandre, og miljøet er svært fokusert på faglig utviklingsarbeid. Ved vårt institutt satses det på skriveseminar og rom for artikkelskriving og faglige diskusjoner, samt deltakelse på forskningskonferanser. Å jobbe i instituttsektoren har for min del medført at jeg har nær kontakt med forskningskjøpere; blant annet fylkeskommuner, Innovasjon Norge, departement og Forskningsrådet. Forskningsrådsprosjekt gir mulighet til å definere egne problemstillinger, men skal jo også passe inn i en forskningsutlysning, og er sånn sett like «ufri» som mange andre prosjekt jeg jobber med. Arbeidet for andre forskningskjøpere innebærer ofte at man kommer nær policyfeltene, noe som sikrer relevans – og om man har gode forskningskjøpere – gir det rom for forskningsdesign og datainnsamling som holder god forskningsmessig kvalitet.

Om jeg skulle komme med et hjertesukk (don’t start me up…), er det at prosjektrammene er de samme nå som for 20 år siden. Dessuten har dessverre systemet med utlysning av prosjekt og derpå følgende «anbudsinnlevering», medført at forskningskjøperne ikke går i dialog med forskningsmiljøet under utforming av prosjektene. Prosjektene blir ofte lagt inn i en trang ramme hvor for eksempel forskningsdesign og spørsmål, eller antall intervjuer er definert på forhånd. At oppdragsgivere kjøper lavpristilbud framfor kvalitetstilbud er urovekkende. Pris og kvalitet henger ofte sammen, og jeg vil hevde at potensiale for å tenke fortere og forske raskere, nå har nådd en grense. Forskningskjøpere som har «vært flinke» og kjøpt billig forskning, risikerer i verste fall å ta sine beslutninger basert på kunnskap hvor viktige problemstillingene ikke blir belyst fordi kjøperne selv har definert oppdraget for smalt i utlysningsteksten. I det lange løp vil denne politikken gå ut over den norske kunnskapsallmenningen. Når en i tillegg krever at tilbudene skal leveres personlig i resepsjonen på et gitt tidspunkt med en lilla nellik i knapphullet… (som sagt – don’t start me up).

Men hva med kjønnsbalanse i forskning og instituttsektoren, da? Jeg sitter jo i Kif-komiteen og vi har et mandat (Mandat for Komité for kjønnsbalanse i forskning). Vi vet at kjønnsbalansen blant forskere i instituttsektoren er lik den i UoH-sektoren: Det er få kvinner på teknologi-instituttene, og flere ved de samfunnsvitenskapelige instituttene. Fra arbeidsmarkedet generelt vet vi også at det (av mange årsaker) er flere kvinner ansatt i det offentlige enn det er i det private næringsliv. Forestillinger om at en sikker ansettelse i det offentlige (UoH) er bedre enn å arbeide i det private næringsliv (instituttene) med all den konkurranse som de blir utsatt for, kan kanskje være en del av forklaringen? Om glasstaket er like lavt som i UoH-sektoren? Ja, det vet vi lite om, men man får jo fast ansettelse i instituttsektoren (gjennomsnittlig alder for fast ansatte førsteamanuenser i UoH synes jeg å huske er 45 år), noe som antas være en fordel for unge mennesker i etableringsfasen, kanskje særlig kvinner?

Muligheten for å utforme sin egen forskningsagenda er ganske god, men rammene (som sagt ovenfor) blir stadig trangere. Mange som starter i instituttsektoren og som har sin bakgrunn fra UoH-sektoren opplever akkvisisjon, altså prosjektutvikling – og salg (som for eksempel å skrive en søknad til Forskningsrådet), som negativt. Og det er jo ikke bra. Selvsagt kan man oppfatte det som et press å levere en søknad, men det er jammen et press å levere undervisning også! Og til forskjell fra UoH-sektoren så sitter man sjelden alene i instituttsektoren. Min erfaring er at vi har en kultur for internt samarbeid, som mine kollegaer på universiteter og høyskoler blir svært forundret over. Et institutt er dessuten en organisasjon som i større grad ser de ansatte som en «tilgang» og ikke en utgiftspost. Vi arbeider oftest i grupper på et prosjekt, også i utviklingen av prosjektene, og det gjør arbeidet lettere. Disse elementene er foreslått å skulle appellere til kvinner, men egentlig vet vi lite om det er slik. For å oppsummere: Det er lite forskning på dette, men mitt inntrykk etter å ha vært med Kif-komiteen på etter hvert ganske mange instituttbesøk, er at de samfunnsvitenskapelige instituttene har en god andel kvinner i faglige stillinger, men karriereveier, omløpshastighet og så videre, vet vi lite om. Så velkommen til å prøve instituttsektoren, det er ledige stillinger hos oss!

Velkommen tilbake til hverdagen!

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Så var den da altså her – hverdagen. Vondt, men også litt godt, eller hva? Jeg bretter herved opp arma og setter i gang med en spennende høst! Denne høsten vil bringe med seg store og små utfordringer, ettersom jeg kan se av min foreløpige arbeidsplan. På veien tar jeg med meg noen ord hentet fra en inspirerende sjel fra komiteens møter i Sogndal i mai: Eie sine mål, eie egen suksess og møte motstanden på egne premisser. Det skal jeg prøve på!

Noen ting å merke seg denne høsten:
–    Den nordiske rapporten om kjønnsbalanse i forskning har kommet på engelsk og kan lastes ned her.
–    Kif-komiteen holder likestillingskurs på Lesbos i Hellas fra 21. til 28. september. Les om kurset.
–    Seminaret i forbindelse med stemmerettsjubileet som Kif-komiteen arrangerer 24. oktober i samarbeid med Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Se programmet.
–    Merk dere datoen 8. november, for da skal vi i Kif-komiteen i samarbeid med Likestillings- og diskrimineringsombudet arrangere et seminar som tar for seg seksuell trakassering. Program kommer snart!
–    Vi planlegger også et avslutningsseminar for komiteen 4. desember på Litteraturhuset, så hold av datoen. Ny komité skal etter planen være på plass i 2014.

Ellers skal Kif-komiteen møte både arbeidstagerorganisasjoner, Norges musikkhøgskole, Norges idrettshøgskole, Høgskolen i Oslo og Akershus og NIKK – Nordisk information för kunnskap om kön denne høsten, for å nevne noen. Men det første denne høsten byr på er møte med Kristin Halvorsen, og det gleder jeg meg til.

Vi har alle litt å lære

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Rett før bunaden skulle på og flaggene skulle heises, kom rapporten Kjønnsbalanse og læringsutbytte. En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet. Rapporten er skrevet av forsker Cecilie Thun og professor Øystein Gullvåg Holter fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Kif-komiteen, Norsk studentorganisasjon og Universitetet i Oslo har finansiert studien.

«Læringsmiljø har mye å si for læringsutbytte. Hvis du har et bra miljø, så blir det gøy å studere», sier en av informantene i studien. Forskerne intervjuet masterstudenter på tre ulike fag – spesialpedagogikk, informatikk og statsvitenskap. Studentene uttrykte et tydelig ønske om kjønnsbalansert samarbeid og studiemiljø. Kjønnsblandet studiemiljø ble med andre ord ansett som positivt for deres faglige utbytte! Det er et viktig funn.

Dessverre finner forskerne at det er lite kjønnsperspektiver og refleksjoner rundt kjønn på pensum og ellers i studiet. Kjønnsbalanse bør prioriteres og tematiseres tidlig i studieløpet, for studentene har stort sett ikke valgt kjønnsskjeve linjer ut fra refleksjon om kjønn, men de oppdager kjønnsskjevheten først ved studiestart, noe de stort sett ikke er glade for, sier Thun til Ressursbanken (Les mer i artikkelen på våre nettsider: http://kifinfo.no/nyhet/vis.html?tid=84765). Her har universitetet i Oslo (og andre) litt å lære.

Viktige funn

Attraktive karriereveier i forskning sto det på invitasjonen til workshopen jeg var på i begynnelsen av uka. Kjempespennende tema, og ikke minst er det viktig fra et Kif-perspektiv. Mobilitet som vesentlig del av en forskerkarriere blir trukket fram rett som det er som satsing- og forbedringsområde i norsk forskning, senest i forskningsmeldingen. Og her må vi tørre å snakke om kjønn!

En rekke rapporter har avdekket kjønnsforskjeller på flere områder som virker inn på karriere og mobilitet. Jeg skal trekke fram to rapporter jeg synes er viktige. For det første NIFUs rapport Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning. Rapporten avdekker kjønnsforskjeller i internasjonalt samarbeid. Kvinner publiserer mindre enn menn og er i mindre grad medforfattere med kollegaer i andre land (2012:15). Det henger blant annet sammen med grad av internasjonalt samarbeid og forskningsproduktivitet, som også henger sammen med posisjon og tidsbruk, noe jeg kommer tilbake til. Hvorfor er det slik?

Her er det naturlignok ikke et svar som er rett, men jeg skal nevne noen viktige momenter. Kvinner er sjeldnere veiledere for internasjonale forskere og går i så måte glipp av nyttige kontakter. Grunnen til at det er slik kan kanskje spores tilbake til fordommer og stereotypier  mot kvinnelige forskere. Et annet moment er at for mange kvinner utgjør familie og barn en barriere for mobilitet og internasjonalisering, noe som bringer meg over til den andre rapporten jeg vil nevne, AFIs rapport Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Slaget om karrieren står utenfor normalarbeidsdagen. Det er ikke uten grunn at begrepet fritidsforskning har vokst fram. Kvinner jobber færre timer enn sine mannlige kollegaer, og her kommer barn inn som en vesentlig faktor for kvinners arbeidstid.

Flere meritterende oppgaver

Flere undersøkelser viser at kvinner fortsatt gjør det meste av arbeidet på hjemmebane, og det meste av omsorgsarbeidet – og det meste av de ikke-meritterende oppgavene på jobb, som det å undervise. Forskerne i AFI-rapporten finner at partnerens arbeidstid har betydning og gir ulike premisser for karriereoppnåelse for mannlige og kvinnelige forskere. Kvinner har partnere som jobber mer enn normalarbeidstiden, mens det motsatte gjelder for deres mannlige kollegaer. Med andre ord har de mindre fritid å forske på. Noe som igjen kan gi færre publiseringer og en lengre vei til toppstillingene.

Den europeiske erklæringen om forskere skisserer opp atferdsregler for rekruttering av forskere i Europa. De anbefaler at institusjonene tar sikte på å tilby arbeidsforhold som gjør det mulig for både mannlige og kvinnelige forskere å kombinere familie og barn med arbeid og karriere (s.11). Videre slår de et slag for å verdsette ikke-meritterende arbeidsoppgaver, som det å undervise. Å innføre et vurderingssystem som inkluderer mer enn bare tellekantene, for eksempel veiledning, mentorvirksomhet og forskningsledelse blir beskrevet. Kanskje bør vi lære litt av de europeiske landene når vi snakker om å gjøre karriereveier i forskning mer attraktive?

Del forskning!

«Det är positivt att ni använder er så mycket av sociala medier» ble sagt om NIKK på dialogmøtet jeg var på i går. Jeg skal prøve å lære litt av dem!

NIKK gjenoppsto tidligere i år i ny drakt og med hovedsete i Göteborg. NIKKs oppdrag er å samle og formidle politikk og praksis, fakta og forskning om likestilling i Norden. De opererer hovedsakelig på nett og er aktive på Facebook (se foto fra møte!) og Twitter. Nå er de på Norden-turné for å snakke med nasjonale aktører på feltet. Hva rører seg på likestillingsfeltet? Hva er behovet og hvordan samarbeide? Det var noen av spørsmålene vi diskuterte.

NIKK sier selv at de er overbevist om at likestillingsarbeid i Norden blir bedre av at vi lærer av hverandre. Delt kunnskap forandrer. Vi har alle litt å dele og lære.

En karriere i akademia?

Av Julie Ness, studentrepresentant i Kif-komiteen

Jeg er feminist og stolt av det. Jeg er en student født på midten av 80-tallet, med alle muligheter til å gjøre akkurat hva jeg vil med livet mitt. Til nå har jeg brukt livet mitt til å vingle mellom studier, litt jobbing og mye frivillig engasjement. For tiden er det frivillige engasjementet mitt begrenset til studentmedlem i Komité for kjønnsbalanse i forskning. Og det er i den anledning jeg spør meg: hvordan ser en akademisk karriere for kvinner ut i 2013?

Det jeg vet om en karrierevei innenfor akademia er selvsagt begrenset. Men jeg tror at det å jobbe som forsker er fantastisk, da man har mulighet til å bidra til den totale kunnskapen om verden, samtidig som man får utdanne neste generasjon. Etter å ha studert i nærmere 6 år, har de fleste av mine venner tatt skrittet over i arbeidslivet. De har bachelorgrader eller mastergrader, men sikrer seg fast stilling stort sett innen et år. Sammenlignet med akademia, hvor normen er at man skal jobbe en 10 til 15 år på midlertidige kontrakter før man kan begynne å se etter en fast ansettelse, er ikke en karriere i akademia veldig attraktivt.

Nå er jo ikke folk med mastergrader eller doktorgrader dårlig stilt på arbeidsmarkedet dersom de skulle velge å hoppe av forsker-karrieren, men faktum er at vi mister mange talenter med midlertidigheten i dagens akademia. Dessverre mister vi flere kvinner enn menn. Av en eller annen grunn er det mindre attraktivt å etablere seg, kjøpe hus eller leilighet og få barn på midlertidige stillinger for kvinner enn menn. Logisk sett i mitt hode burde det ikke være sånn, men nå er det virkeligheten. La oss for tankeeksperimentets skyld anta at jeg ikke er en av de som gir meg, selv etter endeløse midlertidige kontrakter. Hva venter meg i akademia? I dag er 38 prosent av studentmassen og hele 78 prosent av professorene menn (for ikke å snakke om de interne forskjellene på instituttene som gjerne er enda verre). Det er ikke tvil om at man nå begynner å bevege seg inn i en relativt mannsdominert verden. Og hvordan fungerer den mannsdominerte verdenen? Er den like likestilt som vi liker å tro?

I 1974 begynte enkelte tidsskrifter med blind fagfellevurdering da man så at forskning gjennomført av kvinner ble avslått oftere enn forskning gjennomført av menn. Avslagene var uavhengig av kvaliteten på arbeidet som ble gjort, og dette bedret seg betydelig etter at det ble innført blind fagfellevurdering. For å få en vitenskapelig stilling må man publisere, men hva skjer når artikkelen du har skrevet ikke blir antatt fordi du har feil kjønn? Dersom vi beveger oss over til tilsettingsprosesser er situasjonen ikke mye bedre. Forskning viser at menn ansetter menn, og kvinner ansetter menn.

Jeg tror det første man må gjøre er å innse at en karrierevei innenfor forskning – slik akademia er organisert nå – ikke er en attraktiv karrierevei for kvinner (eller menn, men flere menn står løpet ut). Videre må man innse at det finnes strukturelle årsaker til kjønnsubalansen i akademia, og at bedre kjønnsbalanse ikke kommer av seg selv. Til sist må man se på tiltak. Hva kan vi gjøre for å bedre situasjonen? Her må man ta utgangspunkt i forskningen og se på hvilke tiltak som fungerer, og hvorfor. Arbeidet til Kif-komiteen har vist at bevissthet fra ledersiden, aktiv bruk av letekomiteer og bedre utforming av stillingsutlysninger, er noen av mange tiltak som hjelper for å øke kvinneandelen i faste stillinger. Men dette gjør ikke noe med det største problemet i akademia: midlertidigheten. Her er det faktisk opp til regjeringen å gjøre noe. I den nye forskningsmeldingen foreslås det såkalte innstegsstillinger, men dette er etter min mening for lite, for seint.

Det kan hende at jeg har et dystopisk bilde av virkeligheten, og det skal sies at det gjøres mye bra arbeid i sektoren. Men hovedproblemet etter min mening er midlertidigheten og den uformelle diskrimineringen. Det er på tide med et stort løft fra regjeringens side, og det burde vært gjort i går.

En spennende dag på jobb som vennligsinnet vakthund!

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

I rekken av nye møtearenaer som Kif-komiteen har fått tilgang til den siste tiden, føyer departementenes forskningsutvalg (DFU) seg. Etter en nydelig lunsj på Bakefri var vi klare til å presentere Kif for DFU en regnfull 18.april. Komitéleder Gerd Bjørhovde og Kif-komitémedlem Elisabet Ljunggren sto for presentasjonen, og de gjorde en strålende innsats. Jeg for min del hadde den tyngste jobben, det vil si med å bære med meg Talenter på spill og Fremtidsdrømmer.

Departementenes forskningsutvalg er et koordinerende organ på embetsnivå som skal ha relevans både i budsjettprosessen og for etatsstyringen av Forskningsrådet, heter det seg. Det er et interdepartementalt utvalg, så dette så vi som en flott mulighet til å spre vårt viktige budskap, og ikke minst vise fram hva komiteen jobber med.

Foruten komiteens historie fra Komité for integreringstiltak- kvinner i forskning (2004) til Komité for kjønnsbalanse i forskning (2010), presenterte vi komiteens mandat, sammensetning, rammevilkår og hvordan Kif jobber. Det var ikke minst viktig å få frem hva kjønnsbalanse i forskning handler om. Det kan oppsummeres slik:

  • Rettferdighet – like rettigheter til å delta i og påvirke forskersamfunnet.
  • Demokrati og troverdighet – forskningen må gjenspeile mangfoldet i befolkningen.
  • Nasjonale mål om forskning – må rekruttere bredere enn i dag for å nå våre nasjonale forskningsmål.
  • Relevans – bredest mulig erfaringstilfang for å sikre gode forskningsspørsmål. Kjønnsbalanse handler ikke bare om å telle hoder, men også om å forske på alle relevante temaer.
  • Kvalitet – i sum vil disse argumentene føre til en styrket og mer robust forskning.

Til slutt var det tid til to spørsmål fra salen. De ønsket konkrete eksempler på tiltak og hva som må gjøres for å få bedre kjønnsbalanse i forskning. Her fikk vi både reklamert for KDs likestillingspris og Forskningsrådets BALANSE-program. Og vår rolle som vennligsinnet vakthund går forhåpentligvis videre også etter 2013, med en ny komité full av engasjement (som det heter seg i vårt nedfelte mandat).

Nok en spennende dag som vennligsinnet vakthund

Kjønnsforskning – kunnskap og kontrovers het fredagens konferanse. Datoen er 19.april og stedet er Litteraturhuset. Det er tid for avslutningskonferanse for Forskningsrådets Kjønnsforskningsprogram. Etter den mer formelle åpningen, ble konferansen sparket i gang med en paneldebatt med utgangspunkt i NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Vårt komitémedlem Jesper Werdelin Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, fikk virkelig kjørt seg i debatten om hvordan Forskningsrådet nå skal sikre en kunnskapsbasert likestillingspolitikk. For hvem skal ta ansvaret for å sikre integrering av kjønn som variabel og kjønnsperspektiver i forskning? Forskningsrådet skal og har iverksatt flere tiltak, og det blir spennende å se hvordan de klarer oppgaven med å motbevise kritikken av mainstreaming. Utfordringene er selvsagt mange, men det ser ut til at Forskningsrådet har en divisjonsdirektør med vilje for kjønnsforskning.

Konferansen viste en stor bredde og pekte på mangfoldet Kjønnsforskningsprogrammet har bidratt til. Men jeg sier som dagens kulturelle innslag fra artistkollektivet Queendom – ‘Till The Battle Is Won. Vi må jobbe videre, for fortsatt ser det slik ut i norsk forskning:

Nytt bilde

Tall fra NIFU.

Kif-komiteen møter KUF-komiteen: Høring om ny forskningsmelding

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

På mandag (8. april) var jeg sammen med Kif-rådgiver Hege Løvbak i Stortinget, for å delta i høringen om ny forskningsmelding, “Lange linjer – kunnskap gir muligheter”. Kanskje litt lite å reise fra Tromsø til Oslo for et ti minutters “stunt”, med fem minutter til å presentere innspill og fem minutter til å svare på spørsmål fra KUF-komiteens medlemmer? Men vi tenkte at forskningsmeldingen er viktig, Kif-komiteen er opptatt av å påvirke den prosessen som nå pågår, og det kunne vel være på tide med noe mer kontakt med vår lovgivende statsmakt, selv om vi som komité er oppnevnt av og stort sett forholder oss til den utøvende, nemlig (Kunnskaps)departementet?  Det er nemlig første gangen at Kif-komiteen har stilt på en slik høring.

Dessuten vil jeg legge til at vi gjorde dette til et heldags”event”! For her har Stortinget laget et effektivt og til dels ganske imponerende system for å styrke kontakten mellom stortingssystemet/-komiteene og sektoren/berørte parter. Vel verdt å få med seg – rene voksenopplæringen!

Høringen, som gikk i regi av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, begynte kl. 1000 presis, etter at deltakere og interesserte tilhørere var blitt sjekket inn gjennom sikkerhetssystemet. Og det var selvsagt “de store” som åpnet ballet: Første institusjon ut var Norges forskningsråd, som fikk 25 minutter totalt, fulgt av Universitets- og høgskolerådet (UHR), med 20 minutter, og deretter Norges studentorganisasjon (NSO) og Forskerforbundet, som begge hadde et kvarter til rådighet.  Det samme fikk NHO og LO, mens Forskningsinstituttenes fellesarena og Kif, som fulgte etter dem igjen, fikk ti minutter hver. Men alle ble behandlet likt i den forstand at det ikke var satt av mer enn fem minutter til noen presentasjoner. Det var tiden til spørsmål etterpå som varierte. Og det var vel både rett og rimelig?

Etter at Kif hadde vært i ilden fra 1210 til 1220, var det lagt inn en pause, og etter det snurret resten av innspillene enda fortere. De fem landsomfattende fagorganisasjonene Akademikerne, Tekna, Unio, YS og NTL fikk hver fem minutter til presentasjoner, men måtte forholde seg til en samlet spørsmålsrunde. Det samme var opplegget for de mange organisasjonene og virksomhetene som stilte resten av dagen – Abelia, IKT-Norge, Norges rederiforbund, Den norske legeforening, Legemiddelindustriforeningen, (Byggenæringens landsforbund stod deretter på listen, men stilte ikke!), samt NHO Mat og Drikke.

På dette tidspunkt var det på ny en pause, og temaet mat og drikke fikk meg til å innse at jeg faktisk var blitt så sulten at jeg ikke lenger klarte å følge med på rekken av innspill eller argumentasjonen rundt dem (Hege hadde gått til andre gjøremål noe tidligere). Så jeg forlot høringen før dagens siste tre deltakere fikk presentert seg – Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og Fellesorganisasjonen. Det var kanskje dårlig gjort? Men bortsett fra møtelederen, KUF-komitéleder Marianne Aasen (Ap), saksordfører Tord Lien (Frp) samt komitésekretær Alice Braadland, tror jeg faktisk jeg var en av dem som hørte mest den dagen (for resten av KUF-komitemedlemmene var ganske mye til og fra, det kan ikke stikkes under stol). Men så er jo de sikkert også svært vant til denne formen for kunnskapsinnhenting og utveksling av synspunkter? Jeg derimot syntes dette ble en riktig innholdsrik dag, til dels ganske lærerik også! Det var for eksempel interessant å observere hvordan forskjellige organisasjoner brukte forskjellig strategi: noen var opptatt av å rose meldingen for så å komme med kritikken, mens andre gikk rett på svakhetene og holdt seg helt unna ros. For meg er det ofte like viktig å få med seg det som ikke blir sagt som det som blir sagt.

Jeg la ellers merke til at flere av fagforeningene tok opp spørsmål knyttet til midlertidighetsproblematikk – ikke noe overraskende i det! Dette ble fulgt opp med flere spørsmål rundt det forhold at instituttsektoren ser ut til være så mye bedre enn UH-sektoren til å tilsette i faste stillinger. Dette vil nok komme opp i Stortingets behandling av forskningsmeldingen. Det samme gjaldt pilotprosjektet med de 300 såkalte tenure track eller “innstegsstillingene” som forskningsmeldingen lanserer. Her var skepsisen til å ta og føle på hos flere av høringsdeltakerne – vil ikke dette bare kunne bli en ny form for midlertidighet/postdok-stilling, ble det spurt? Det må ikke skje, ble det sagt flere ganger. I vårt innspill stiller også Kif spørsmål ved om dette prosjektet er gjennomtenkt og sier oss dessuten skuffet over at det ikke ser ut til å være tenkt noen kjønnsbalanse-dimensjon inn her. Hva vil det da kunne komme til å gjøre med arbeidet for bedre kjønnsbalanse i forskningen?

I spørsmålsrunden etter Kif-innlegget ble jeg bl.a. oppfordret til å gi noen konkrete råd og eksempler på hva vi mener virker og tiltak som kan foreslås inn i meldingen. Jeg nevnte da BALANSE-prosjektet og det gode samarbeidet Kif har hatt med Forskningsrådet om dette – her kan det gjerne satses enda mer og større! Og så nevnte jeg noen av de gode eksemplene på strategisk ledelse for bedre kjønnsbalanse i sektoren og som likestillingsprisen til dels kan sies å ha inspirert til.

Er det mulig å oppsummere inntrykkene fra denne høringsdagen i noen få ord? Det er nok riktig at i en høring som dette vil de fleste legge mest vekt på det som mangler, det som er utydelig eller for lite ambisiøst – sånn er det bare. Jeg vil likevel si at det også kom mange positive kommentarer, ikke minst til det langsiktige perspektivet som det nå skal legges på forskningspolitikken. Det var også mange som uttrykte tilfredshet med at koblingen mellom utdanning og forskning så tydelig understrekes i meldingen. Disse positive kommentarene har også Kif sluttet seg til.

Som oppfølging av høringen lager vi derfor nå en spisset og konkretisert versjon av innspillet og sender til KUF-komiteen. Så får vi se hva som skjer videre!