Slave i instituttsektoren?

Ljunggren, Elisabet_beskåretAv Elisabet Ljunggren, forsker 1 ved Nordlandsforskning, medlem av Kif-komiteen

Hei! Jeg er medlem i Kif-komiteen, hvor jeg er èn av to representanter for instituttsektoren. De 51 instituttene som er medlem av Forskningsinstituttenes Fellesarena (FFA, se ffa.abelia.no) har ca. 6 500 ansatte og forsker for rundt 7,5 milliarder kroner per år.

Instituttsektoren er svært heterogen og omfatter alt fra små regionale institutt med en omsetning på ca. 12 millioner kroner (Norut, Alta, gjennomsnitt 2007-2011. Kilde: Evaluering av de tolv regionale forskningsinstituttene, Forskningsrådet 2012) til det store teknologiske instituttet SINTEF, med en omsetning på nesten 3 milliarder i 2012. Finansieringsstrukturen er også svært forskjellig, noen institutter har store statlige bevilgninger, mens andre må tjene alle sine penger på salg av tjenester i forskningsmarkedet. Selv jobber jeg ved ett av de 12 såkalte regionale instituttene, og det har jeg gjort siden 1991 (se nordlandsforskning.no).

Som ansatt i instituttsektoren i over 20 år har jeg møtt en del underlige reaksjoner, oftest fra mennesker som har sitt habitat langt opp i det akademiske elfenbenstårnet: «Å selge forskning er det samme som å gi oppdragsgiveren det resultat de vil ha, dere ødelegger for forskning i Norge», «Instituttsektoren, er ikke det litt som å være konsulent?» og «Nei, den frie forskningen i Norge bedrives i alle fall ikke i instituttsektoren».

Det er en virkelighet som jeg ikke kjenner meg igjen i. Da jeg begynte å arbeide på Nordlandsforskning i 1991 var jeg en relativt nyutdannet siviløkonom, som hadde jobbet et par år med undervisning på en høgskole. Jeg ville jobbe med forskning. På Nordlandsforskning fikk jeg mulighet til å videreutdanne meg, og det ble både hovedfag (1998) og en doktorgrad (2003). Nå er jeg det som kalles Forsker 1 (professor-/dosentkompetent). Arbeidsoppgavene har selvfølgelig endret seg i løpet av disse årene, både som følge av min egen kompetanseutvikling, men også fordi instituttsektoren har utviklet seg.

Hva er så min erfaring: For det første har jeg aldri opplevd verken å bli avkrevd eller å ha levert forskning hvor svaret har vært skissert av oppdragsgiver på forhånd. I instituttsektoren opplever jeg å få jobbe i inkluderende miljø hvor kollegaer er, ja, gode kollegaer. Vi hjelper hverandre, og miljøet er svært fokusert på faglig utviklingsarbeid. Ved vårt institutt satses det på skriveseminar og rom for artikkelskriving og faglige diskusjoner, samt deltakelse på forskningskonferanser. Å jobbe i instituttsektoren har for min del medført at jeg har nær kontakt med forskningskjøpere; blant annet fylkeskommuner, Innovasjon Norge, departement og Forskningsrådet. Forskningsrådsprosjekt gir mulighet til å definere egne problemstillinger, men skal jo også passe inn i en forskningsutlysning, og er sånn sett like «ufri» som mange andre prosjekt jeg jobber med. Arbeidet for andre forskningskjøpere innebærer ofte at man kommer nær policyfeltene, noe som sikrer relevans – og om man har gode forskningskjøpere – gir det rom for forskningsdesign og datainnsamling som holder god forskningsmessig kvalitet.

Om jeg skulle komme med et hjertesukk (don’t start me up…), er det at prosjektrammene er de samme nå som for 20 år siden. Dessuten har dessverre systemet med utlysning av prosjekt og derpå følgende «anbudsinnlevering», medført at forskningskjøperne ikke går i dialog med forskningsmiljøet under utforming av prosjektene. Prosjektene blir ofte lagt inn i en trang ramme hvor for eksempel forskningsdesign og spørsmål, eller antall intervjuer er definert på forhånd. At oppdragsgivere kjøper lavpristilbud framfor kvalitetstilbud er urovekkende. Pris og kvalitet henger ofte sammen, og jeg vil hevde at potensiale for å tenke fortere og forske raskere, nå har nådd en grense. Forskningskjøpere som har «vært flinke» og kjøpt billig forskning, risikerer i verste fall å ta sine beslutninger basert på kunnskap hvor viktige problemstillingene ikke blir belyst fordi kjøperne selv har definert oppdraget for smalt i utlysningsteksten. I det lange løp vil denne politikken gå ut over den norske kunnskapsallmenningen. Når en i tillegg krever at tilbudene skal leveres personlig i resepsjonen på et gitt tidspunkt med en lilla nellik i knapphullet… (som sagt – don’t start me up).

Men hva med kjønnsbalanse i forskning og instituttsektoren, da? Jeg sitter jo i Kif-komiteen og vi har et mandat (Mandat for Komité for kjønnsbalanse i forskning). Vi vet at kjønnsbalansen blant forskere i instituttsektoren er lik den i UoH-sektoren: Det er få kvinner på teknologi-instituttene, og flere ved de samfunnsvitenskapelige instituttene. Fra arbeidsmarkedet generelt vet vi også at det (av mange årsaker) er flere kvinner ansatt i det offentlige enn det er i det private næringsliv. Forestillinger om at en sikker ansettelse i det offentlige (UoH) er bedre enn å arbeide i det private næringsliv (instituttene) med all den konkurranse som de blir utsatt for, kan kanskje være en del av forklaringen? Om glasstaket er like lavt som i UoH-sektoren? Ja, det vet vi lite om, men man får jo fast ansettelse i instituttsektoren (gjennomsnittlig alder for fast ansatte førsteamanuenser i UoH synes jeg å huske er 45 år), noe som antas være en fordel for unge mennesker i etableringsfasen, kanskje særlig kvinner?

Muligheten for å utforme sin egen forskningsagenda er ganske god, men rammene (som sagt ovenfor) blir stadig trangere. Mange som starter i instituttsektoren og som har sin bakgrunn fra UoH-sektoren opplever akkvisisjon, altså prosjektutvikling – og salg (som for eksempel å skrive en søknad til Forskningsrådet), som negativt. Og det er jo ikke bra. Selvsagt kan man oppfatte det som et press å levere en søknad, men det er jammen et press å levere undervisning også! Og til forskjell fra UoH-sektoren så sitter man sjelden alene i instituttsektoren. Min erfaring er at vi har en kultur for internt samarbeid, som mine kollegaer på universiteter og høyskoler blir svært forundret over. Et institutt er dessuten en organisasjon som i større grad ser de ansatte som en «tilgang» og ikke en utgiftspost. Vi arbeider oftest i grupper på et prosjekt, også i utviklingen av prosjektene, og det gjør arbeidet lettere. Disse elementene er foreslått å skulle appellere til kvinner, men egentlig vet vi lite om det er slik. For å oppsummere: Det er lite forskning på dette, men mitt inntrykk etter å ha vært med Kif-komiteen på etter hvert ganske mange instituttbesøk, er at de samfunnsvitenskapelige instituttene har en god andel kvinner i faglige stillinger, men karriereveier, omløpshastighet og så videre, vet vi lite om. Så velkommen til å prøve instituttsektoren, det er ledige stillinger hos oss!

Advertisements

Vi har alle litt å lære

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Rett før bunaden skulle på og flaggene skulle heises, kom rapporten Kjønnsbalanse og læringsutbytte. En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet. Rapporten er skrevet av forsker Cecilie Thun og professor Øystein Gullvåg Holter fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Kif-komiteen, Norsk studentorganisasjon og Universitetet i Oslo har finansiert studien.

«Læringsmiljø har mye å si for læringsutbytte. Hvis du har et bra miljø, så blir det gøy å studere», sier en av informantene i studien. Forskerne intervjuet masterstudenter på tre ulike fag – spesialpedagogikk, informatikk og statsvitenskap. Studentene uttrykte et tydelig ønske om kjønnsbalansert samarbeid og studiemiljø. Kjønnsblandet studiemiljø ble med andre ord ansett som positivt for deres faglige utbytte! Det er et viktig funn.

Dessverre finner forskerne at det er lite kjønnsperspektiver og refleksjoner rundt kjønn på pensum og ellers i studiet. Kjønnsbalanse bør prioriteres og tematiseres tidlig i studieløpet, for studentene har stort sett ikke valgt kjønnsskjeve linjer ut fra refleksjon om kjønn, men de oppdager kjønnsskjevheten først ved studiestart, noe de stort sett ikke er glade for, sier Thun til Ressursbanken (Les mer i artikkelen på våre nettsider: http://kifinfo.no/nyhet/vis.html?tid=84765). Her har universitetet i Oslo (og andre) litt å lære.

Viktige funn

Attraktive karriereveier i forskning sto det på invitasjonen til workshopen jeg var på i begynnelsen av uka. Kjempespennende tema, og ikke minst er det viktig fra et Kif-perspektiv. Mobilitet som vesentlig del av en forskerkarriere blir trukket fram rett som det er som satsing- og forbedringsområde i norsk forskning, senest i forskningsmeldingen. Og her må vi tørre å snakke om kjønn!

En rekke rapporter har avdekket kjønnsforskjeller på flere områder som virker inn på karriere og mobilitet. Jeg skal trekke fram to rapporter jeg synes er viktige. For det første NIFUs rapport Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning. Rapporten avdekker kjønnsforskjeller i internasjonalt samarbeid. Kvinner publiserer mindre enn menn og er i mindre grad medforfattere med kollegaer i andre land (2012:15). Det henger blant annet sammen med grad av internasjonalt samarbeid og forskningsproduktivitet, som også henger sammen med posisjon og tidsbruk, noe jeg kommer tilbake til. Hvorfor er det slik?

Her er det naturlignok ikke et svar som er rett, men jeg skal nevne noen viktige momenter. Kvinner er sjeldnere veiledere for internasjonale forskere og går i så måte glipp av nyttige kontakter. Grunnen til at det er slik kan kanskje spores tilbake til fordommer og stereotypier  mot kvinnelige forskere. Et annet moment er at for mange kvinner utgjør familie og barn en barriere for mobilitet og internasjonalisering, noe som bringer meg over til den andre rapporten jeg vil nevne, AFIs rapport Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Slaget om karrieren står utenfor normalarbeidsdagen. Det er ikke uten grunn at begrepet fritidsforskning har vokst fram. Kvinner jobber færre timer enn sine mannlige kollegaer, og her kommer barn inn som en vesentlig faktor for kvinners arbeidstid.

Flere meritterende oppgaver

Flere undersøkelser viser at kvinner fortsatt gjør det meste av arbeidet på hjemmebane, og det meste av omsorgsarbeidet – og det meste av de ikke-meritterende oppgavene på jobb, som det å undervise. Forskerne i AFI-rapporten finner at partnerens arbeidstid har betydning og gir ulike premisser for karriereoppnåelse for mannlige og kvinnelige forskere. Kvinner har partnere som jobber mer enn normalarbeidstiden, mens det motsatte gjelder for deres mannlige kollegaer. Med andre ord har de mindre fritid å forske på. Noe som igjen kan gi færre publiseringer og en lengre vei til toppstillingene.

Den europeiske erklæringen om forskere skisserer opp atferdsregler for rekruttering av forskere i Europa. De anbefaler at institusjonene tar sikte på å tilby arbeidsforhold som gjør det mulig for både mannlige og kvinnelige forskere å kombinere familie og barn med arbeid og karriere (s.11). Videre slår de et slag for å verdsette ikke-meritterende arbeidsoppgaver, som det å undervise. Å innføre et vurderingssystem som inkluderer mer enn bare tellekantene, for eksempel veiledning, mentorvirksomhet og forskningsledelse blir beskrevet. Kanskje bør vi lære litt av de europeiske landene når vi snakker om å gjøre karriereveier i forskning mer attraktive?

Del forskning!

«Det är positivt att ni använder er så mycket av sociala medier» ble sagt om NIKK på dialogmøtet jeg var på i går. Jeg skal prøve å lære litt av dem!

NIKK gjenoppsto tidligere i år i ny drakt og med hovedsete i Göteborg. NIKKs oppdrag er å samle og formidle politikk og praksis, fakta og forskning om likestilling i Norden. De opererer hovedsakelig på nett og er aktive på Facebook (se foto fra møte!) og Twitter. Nå er de på Norden-turné for å snakke med nasjonale aktører på feltet. Hva rører seg på likestillingsfeltet? Hva er behovet og hvordan samarbeide? Det var noen av spørsmålene vi diskuterte.

NIKK sier selv at de er overbevist om at likestillingsarbeid i Norden blir bedre av at vi lærer av hverandre. Delt kunnskap forandrer. Vi har alle litt å dele og lære.

Nå skal det blogges!

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

Helt siden Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning ble opprettet i 2004 har synliggjøring av komiteens arbeid og virkeområde stått høyt på dagsorden. Det gjelder både i forhold til offentligheten generelt og i forhold til forsknings- og utdanningssektoren spesielt. Ressursbanken (nettstedet Ressursbank for likestilling i forskning, oppstart 2005), var en av den første Kif-komiteens viktigste satsinger, og både Kif 2 (2007-2010) og Kif 3 (2010-2013) har fulgt opp denne satsingen. Vi vet at Ressursbankens nyhetsmagasin og nettsider har mange lesere i både inn- og utland. Derfor har vi for eksempel økt innslaget av engelskspråklige nyheter og informasjon. Vi skulle gjerne ha satset enda mer på denne virksomheten, men med et budsjett som har vært uendret siden opprettelsen av Kif-komiteen i 2004, er ikke det helt enkelt.

Dette er noe av bakgrunnen for at Kif-komiteen nå setter i gang med en blogg. Vi håper på denne måten å kunne nå ut til flere, og vi håper på tilbakemeldinger og innlegg fra dere som leser dette.

Kif og sektoren – institusjonsbesøkene

Institusjonsbesøkene har vært en viktig del av Kif-komiteens arbeidsform helt siden starten i 2004. De har gitt muligheter for innsikt i og inngrep med de enkelte institusjonenes planer og ledelsesfilosofi, og vi har også inntrykk av at besøkene våre settes pris på av institusjonene.  Dialogen – den direkte samtalen og utveksling av synspunkter og informasjon over bordet, er ofte mer effektiv enn rundskriv og resultatrapporteringer. Etter hvert har vi også blitt ganske godt kjent innenfor universitets- og høgskolesektoren i Norge. Komiteen er nok mindre kjent i instituttsektoren, siden denne ikke kom med i komiteens mandat før i 2007. I første omgang (Kif 2) fikk forskningsinstituttene bare med én representant, men fra Kif 3 i 2010 har de hatt to. Dette har blant annet ført til at vi har fått mange flere institusjoner å besøke når vi er på reise. Institusjonsbesøkene er en arbeidsform som har visse likheter med NOKUTs oppsøkende virksomhet, siden også Kifs besøk ser ut til å forårsake et noe forhøyet aktivitetsnivå og noen bekymringer i en travel ledelse på de institusjonene vi kommer til. Men vi tror nok at de institusjonelle skuldrene er langt høyere i forbindelse med NOKUT-besøkene.

Fortsatt er det ganske mange høgskoler og institutter som ikke har hatt besøk av Kif-komitéen. Hvis noen av dere lesere har spesielle ønsker eller forslag om besøk, tar vi gjerne imot tips!

Kif-komiteen og kontakten med statsrådene

Kif-komiteen har gjennom sin forholdsvis korte historie hatt en hel liten serie av statsråder å forholde seg til. Kif 1 (2004-2007) ble oppnevnt av statsråd Kristin Clemet (H) i det som da het Utdannings- og forskningsdepartementet. I 2005 ble hun erstattet av Øystein Djupedal (SV), da han ble den rødgrønne regjeringens første kunnskapsminister.  Kif 2 (2007-2010) ble oppnevnt av Djupedal, men i oktober 2007 ble han erstattet av hele to statsråder, Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland.  Og forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland ble da “vår” minister. Det var Aasland som i 2010 oppnevnte Kif 3, med funksjonstid ut 2013, med det nye navnet Komité for kjønnsbalanse i forskning.

I mars i år gikk Tora Aasland av som statsråd, og Kristin Halvorsen tok over styringen av hele Kunnskapsdepartementet. Mens kontakten mellom departement og komité de førte årene skjedde i form av sporadiske møter med statsråden og deler av byråkratiet, har vi de siste årene etablert et fast opplegg med ett møte i halvåret. Dette har vært møter der vi har fått være med og bestemme dagsordenen, der temaene har vært alt fra den årlige utlysningen og tildelingen av likestillingsprisen (som ble innført av Øystein Djupedal i 2007), ledelsesutfordringer i sektoren, innspill til forskningsmeldinger, forholdet mellom kjønnsbalanse og kvalitet i forskningen, forslag til og planer om seminarer og konferanser, samt internasjonale spørsmål. Vi har blitt orientert om saker departement og statsråd arbeider med, og har kunnet gi direkte innspill til dem. Vi har følt at vi ble lyttet til, og har av og til fått gjennomslag for våre ideer og forslag. Slik fikk vi i stand det brede samarbeidet om den nordiske konferansen om kvalitetsbegrepet i forhold til kjønn i forskning og vitenskap, (E)quality 2009 – Nordic conference on Gender and Research, som hadde bred representasjon fra alle deler av sektoren.  Et annet eksempel er seminaret ”Kvalitet – Et spørsmål om (s)kjønn?”, som komiteen etter anmodning fra statsråden og som et ledd i Vitenskapsåret 2011, arrangerte i samarbeid med Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 30. november 2011. Kommende høst samarbeider vi om et nordisk ekspertseminar som Kif har tatt initiativ til og der det blant annet skal legges frem materiale fra en kartlegging av kjønnsbalansen i forskning i de nordiske land.

12. juni hadde komiteen vårt første møte med “vår” nye statsråd. På dagsorden sto denne gang blant annet videreføring av Kif-komiteens ansvar og arbeidsoppgaver. Når virketiden for Kif 3 utløper i desember 2013, håper vi at en ny Kif-komité vil være utnevnt. Vi har all grunn til å tro det, siden både statsråd og byråkrati nå har bekreftet at det satses på videreføring av arbeidet. Og dessuten: Det er fortsatt mye å gjøre før målet om kjønnsbalanse er nådd!