Nettverkskonferanse og vinterfest – noe for enhver smak!

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

En rask kikk i kalenderen viser at vi har lagt januar måned bak oss, og at vi er på vei mot lysere tider. I Narvik er planleggingen av årets nettverkskonferanse gjort, og nå tikker påmeldingene inn. Årets nettverkskonferanse har temaet Kjønnsbalanse i forskning – tiltak for å bedre kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon.

Programmet har mange spennende innledere som er verdt å få med seg. Det hviler stor variasjon og tverrfaglighet over programmet, så her er det noe for enhver smak og interesse. Solveig Bergman (NKVTS) har fått æren av å åpne «ballet» etter det offisielle programmet, og hun vil presentere en studie av kjønnsbalanse i forskning i et nordisk perspektiv. Erica Engelstad (UiT) overtar scenen for å ta oss med inn i arkeologiens verden sett fra et kjønnsperspektiv. Veien går videre med Elisabet Isaksson (Norsk polarinstitutt) som stiller spørsmålet «må du være stor og sterk for å drive polarforskning?». Den første konferansedagen bindes sammen av kulturelleinnslag og opplevelser, og avsluttes med middag og etter hvert musikk av Lars Bremnes.

Den andre dagen beveger konferansen seg mer mot konkrete tiltak og prosjekter som bidrar til å bedre kjønnsbalansen ved institusjonene. Lars- Erik Persson (Luleå Universitet) presenterer det som kalles «Luleå-Narvik modellen for forskerutdanning i matematikk» og Tomas Brage (Lunds Universitet) vil gi innblikk i et veldig spennende prosjekt ved Fysisk institutt på Lunds Universitet, som peker på betydningen av å inkludere kjønnsperspektiver i forskning og undervisning og for et bedre arbeidsmiljø.

Simula Research Laboratory kommer for å fortelle om hvorfor de vant Likestillingsprisen 2013 − og kanskje vil noen inspireres av dem og av innleggene til å søke Balanse-programmet til Forskningsrådet? Neste frist er 15. oktober.

Det er vel verdt å ta turen til Narvik 17.–18.mars av flere grunner enn et godt konferanseprogram og hyggelige mennesker, for det er stor fest denne uka i Narvik. Vinterfestuka er spekket med arrangementer fra Turboneger til klassisk musikk og musikkquiz med Finn Bjelke. Det er også mulig for de som vil nyte vinterføre å ta med både bortover- og nedover-ski.

Påmeldingsfristen er 7. februar, det vil si i morgen! Arrangørene tar i mot påmeldinger etter denne datoen også, men da kan de ikke garantere hotellrom.

Jeg er rett og slett begeistret, og gleder meg til å se mange av dere i mars i Narvik.

En spennende dag på jobb som vennligsinnet vakthund!

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

I rekken av nye møtearenaer som Kif-komiteen har fått tilgang til den siste tiden, føyer departementenes forskningsutvalg (DFU) seg. Etter en nydelig lunsj på Bakefri var vi klare til å presentere Kif for DFU en regnfull 18.april. Komitéleder Gerd Bjørhovde og Kif-komitémedlem Elisabet Ljunggren sto for presentasjonen, og de gjorde en strålende innsats. Jeg for min del hadde den tyngste jobben, det vil si med å bære med meg Talenter på spill og Fremtidsdrømmer.

Departementenes forskningsutvalg er et koordinerende organ på embetsnivå som skal ha relevans både i budsjettprosessen og for etatsstyringen av Forskningsrådet, heter det seg. Det er et interdepartementalt utvalg, så dette så vi som en flott mulighet til å spre vårt viktige budskap, og ikke minst vise fram hva komiteen jobber med.

Foruten komiteens historie fra Komité for integreringstiltak- kvinner i forskning (2004) til Komité for kjønnsbalanse i forskning (2010), presenterte vi komiteens mandat, sammensetning, rammevilkår og hvordan Kif jobber. Det var ikke minst viktig å få frem hva kjønnsbalanse i forskning handler om. Det kan oppsummeres slik:

  • Rettferdighet – like rettigheter til å delta i og påvirke forskersamfunnet.
  • Demokrati og troverdighet – forskningen må gjenspeile mangfoldet i befolkningen.
  • Nasjonale mål om forskning – må rekruttere bredere enn i dag for å nå våre nasjonale forskningsmål.
  • Relevans – bredest mulig erfaringstilfang for å sikre gode forskningsspørsmål. Kjønnsbalanse handler ikke bare om å telle hoder, men også om å forske på alle relevante temaer.
  • Kvalitet – i sum vil disse argumentene føre til en styrket og mer robust forskning.

Til slutt var det tid til to spørsmål fra salen. De ønsket konkrete eksempler på tiltak og hva som må gjøres for å få bedre kjønnsbalanse i forskning. Her fikk vi både reklamert for KDs likestillingspris og Forskningsrådets BALANSE-program. Og vår rolle som vennligsinnet vakthund går forhåpentligvis videre også etter 2013, med en ny komité full av engasjement (som det heter seg i vårt nedfelte mandat).

Nok en spennende dag som vennligsinnet vakthund

Kjønnsforskning – kunnskap og kontrovers het fredagens konferanse. Datoen er 19.april og stedet er Litteraturhuset. Det er tid for avslutningskonferanse for Forskningsrådets Kjønnsforskningsprogram. Etter den mer formelle åpningen, ble konferansen sparket i gang med en paneldebatt med utgangspunkt i NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Vårt komitémedlem Jesper Werdelin Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, fikk virkelig kjørt seg i debatten om hvordan Forskningsrådet nå skal sikre en kunnskapsbasert likestillingspolitikk. For hvem skal ta ansvaret for å sikre integrering av kjønn som variabel og kjønnsperspektiver i forskning? Forskningsrådet skal og har iverksatt flere tiltak, og det blir spennende å se hvordan de klarer oppgaven med å motbevise kritikken av mainstreaming. Utfordringene er selvsagt mange, men det ser ut til at Forskningsrådet har en divisjonsdirektør med vilje for kjønnsforskning.

Konferansen viste en stor bredde og pekte på mangfoldet Kjønnsforskningsprogrammet har bidratt til. Men jeg sier som dagens kulturelle innslag fra artistkollektivet Queendom – ‘Till The Battle Is Won. Vi må jobbe videre, for fortsatt ser det slik ut i norsk forskning:

Nytt bilde

Tall fra NIFU.

På vei til internasjonale dager i Bergen

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

Nå skal jeg til Bergen for å delta på 7th European Conference on Gender Equality in Higher Education, som går fra 29. til 31. august. Forskning og høyere utdanning er jo i aller høyeste grad en del av og avhengig av internasjonale kontakter og samarbeid, og slike konferanser gir oss gode muligheter til både å styrke eksisterende kontakter og ta initiativ til nye. Kif-komiteen har vært aktiv i så henseende helt siden starten. Kif II startet sin virksomhet i august 2007 med å delta på 5th European Conference on Gender Equality in Higher Education, som foregikk i Berlin, og noen av oss deltok med workshop på nummer 6, i Stockholm i 2009.

Da Linda Rustad og jeg en gang tidlig i vår sendte inn forslag til et Kif-opplegg for en workshop på konferansen, kalte vi den “More autonomy – less equality?” Vi ser at begrepet autonomi, eller selvstyre, settes på dagsordenen i stadig flere land, også i våre nordiske naboland.  Her i Norge er vi vant til å rapportere kontinuerlig, til å kikkes i kortene, om tall og planer, om utviklingstendenser og problemer. I og med at forskning og høyere utdanning i så stor grad er finansiert av det offentlige i vårt land, virker denne formen for oppfølging nærmest som en naturlov for mange av oss.  På denne måten har vi muligheter for å sammenligne oss med andre og glede oss hvis piler peker oppover og utviklingen ser ut til å gå i riktig retning. Ikke minst for oss i Kif-komiteen har dette vært viktig. Det er ikke til å komme forbi at mye av vårt arbeid har basert seg på å se på planer og rapporteringer fra institusjonene.  Slik kan vi rose dem som arbeider målbevisst for å få bedre kjønnsbalanse i tilsettingene og oppildne dem som virker mer lunkne til å bli mer konkurranseorientert.

Men hva skjer der institusjonene er mer selvstyrte, f.eks. slik utviklingen nå går i Sverige, eller der situasjonen har vært slik i lang tid? Er det uproblematisk sett fra et likestillingssynspunkt at stadig flere oppgaver settes ut til den enkelte institusjon? Hva mister man eventuelt ved en slik delegasjon av oppgaver? Og hvordan skal sentralmakta holde oversikt over hva som skjer, og om det eventuelt er i tråd med lover og retningslinjer?  Er det ikke et problem at det vil ta lang tid å hente seg inn igjen hvis utviklingen går i gal retning, og det går lengre tid mellom rapporteringene?

I Norge går man nå over fra årlige styringsdialoger mellom institusjoner og departement til annethvert år. Det er ett ledd i denne utviklingen. Hvordan vil dette slå ut for arbeidet for kjønnsbalanse og rapporteringen om det?

I andre land oppleves denne typen sentralstyring som en vederstyggelighet. Da forslaget til workshopen “More autonomy – less equality?” ble sendt inn til Bergens-arrangørene, tenkte vi at nettopp disse forskjellene bør kunne være et godt utgangspunkt for diskusjon.  For noen dager siden skrev jeg et brev til de andre deltakerne i vår workshop, – en fra Sverige, en fra Tyskland, og en fra Tsjekkia – og redegjorde for opplegget. Workshopen skal orientere om forholdene i hvert land, samt diskutere hvordan vi kan forhindre at likestillingsarbeidet blir svekket.

Det internasjonale perspektivet er i det hele tatt både nødvendig og naturlig for en komité med et mandat som Kif-komiteens.  Slik lærer vi av andre, og slik kan vi eventuelt inspirere andre til å prøve ut noen av våre arbeidsmåter. Samtidig ser vi at det er stor interesse for Kif-komiteen som kontruksjon i andre land. Stadig blir vi bedt om å stille opp og forklare hva Komité for kjønnsbalanse i forskning er for noe, hvordan vi er organisert, hva slags mandat vi har. De spør om den årlige likestillingsprisen som deles ut av Kunnskapsdepartementet etter innstilling fra Kif-komiteen, og de spør om hva slags budsjett vi har. Og vi møter ikke sjelden noen som misunner oss vårt handlingsrom som en slags frispiller mellom departementsnivået og institusjonene.

Jeg synes i det hele tatt det er spennende å være leder for Kif-komiteen og er ofte glad for at vi har en viss autonomi, det må innrømmes. Og nå gleder jeg meg til noen spennende internasjonale dager i Bergen, med rom for ny kunnskap og friske diskusjoner!