The year the Nobel Prize forgot to ignore women

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning

Norwegian professor May-Britt Moser is literally a game changer. Today, she will receive the Nobel Prize in Medicine, and the game she is changing is about women in science.

Here’s how it goes. Ask anyone to name two famous women scientists. Most of them can name one — usually the same one. But for many of us, naming two is too hard.

Norwegians today are united in their hope that this game will now change, that the difficult challenge will be to name three, but that naming two will be easy since soon everyone will hit on Moser’s name as quickly as they can say “Madame Marie Curie.”

This game highlights how rare women scientists are. Recruiting women to science is one of our great challenges — and we have to solve it. We need more scientists and engineers, we need to draw from the whole population when filling those positions, and we need the powerful, quality-enhancing benefits of diversity in the workforce.

The face of excellence sports a beard

More women might be attracted to these fields if they could see the potential for success, perhaps in the form of a little better gender balance in prestigious prizes, so that the face of excellence doesn’t always seem to be wearing a beard. And while the Nobel prizes could have a colossal impact if the committees decided they cared to level things out, they’ve made it perfectly clear that they don’t.

Only 10% of the winners of Nobel Prize in Medicine have been women. In chemistry, there are only four women among 106 laureates and in physics, it’s just two of 199.

Perhaps the Nobel Committees have an overly rigid interpretation of the pronoun in the last sentence of Alfred Nobel’s will, where he writes, “It is my express wish that in awarding the prizes no consideration be given to the nationality of the candidates, but that the most worthy shall receive the prize, whether he be Scandinavian or not.”

The committees apparently don’t know that back then, in the olden days, there was something called generic third person pronouns.

Prizes with culture of ignoring women

The Nobel Prize in Medicine is awarded by the Karolinska Institute in Stockholm, an institution which in other contexts also struggles to see the work of women. This fall, for example, they managed to give every single one of their myriad of internal prizes to men.

In their official public comment on this embarrassment, the Dean of Research at Karolinska notes that “The results [of the prize committees] with respect to gender balance have started an internal discussion about these processes.” I bet they have!

It is my express wish that the most worthy shall receive the prize, whether he be Scandinavian or not. –Alfred Nobel

The apparent indifference of the Nobel Committees to the work of women gets amplified because of the prestige of the prizes. The Netherlands’ Ministry of Education, Culture and Science recently took a public thrashing because their much-anticipated Vision for research 2025: choices for the future was illustrated with pictures of 16 prominent Dutch researchers — every one a man.

These 16 were the Netherlands’ Nobel laureates, although the Ministry didn’t find it necessary to mention that anywhere in the document as an explanation for only using the pictures of men when talking about the future.

Perhaps that is because research careers in the Netherlands really are mostly for men. It’s just about the worst country in Europe when it comes to the number of female professors and the Dutch research council in a high profile event last year awarded millions to six of the country’s best researchers — no women allowed!

Prizes and role models

Even in seemingly more enlightened countries, such as Norway, prize committees struggle to see the work of women. The Abel Prize in Mathematics is awarded by the Norwegian Academy of Science and Letters and now has 14 laureates, none of whom are women.

The Norwegians are in good company: the Fields Medal of the International Mathematical Union added this year the first woman to its list of 55 laureates; the French Academy of Science’s Jacques Herbrand Prize has been given to 11 mathematicians, only one of whom was a woman.

Maybe it’s true that there are few women doing research in mathematics; a bit under 10% of the members of the mathematics section of the French Academy of Sciences are women. Some other international academies have fewer, some have more.

The problem is not just that women receive prizes in lower numbers than we could expect given their presence in various fields — i.e., they are less likely to get a prize than a man. The problem is that committees hide behind ideas of excellence and objectivity and fail to sieze the opportunity to show social — and scientific! — responsibility.

Changing the face of science

Prizes can be a tool to change the face of science, to make it more inclusive and thereby more successful. No one is suggesting that excellence should not be the primary criterion.

But absolute excellence is not the only factor that matters in selecting winners. There are always more worthy candidates. And these winners become role models for early-career researchers and schoolchildren — who in turn might choose to take on the task of using science and research as tools to make life better for all of us.

Prize committees could have a tremendous impact on society by providing more role models for under-represented groups.

The various Nobel committees must do their part to attract more women to science. They generally don’t. Let’s hope that this year they simply didn’t forget; let’s hope that the Nobel Prize committees are now starting to work harder to remind us that science benefits from diversity.

May-Britt Moser is a world-class role model and she is changing the game. But she shouldn’t have to do it alone.

This article was originally published on Curt Rice – Science in Balance. Read the original article.

2 ways quotas for women raise quality

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning

Quotas, it is said, inevitably lower quality. Quotas lead to hiring a person who otherwise wouldn’t get hired. It’s obvious, isn’t it, that if she were good enough, she would get the job on her own? Quotas take situations that are fair — tough, sure, but fair nonetheless — and make them unfair. Surely you don’t think sex makes a difference in how well you do your work!

Those are the attitudes I bump into when I talk about quotas — the most extreme form of intervention in hiring processes. Those attitudes, however, fly in the face of recent research. It turns out that there are good reasons to think quotas actually do the opposite: they raise quality.

The impediments to fair and quality-based hiring processes are many. An increasing literature shows that we have implicit biases which keep us from making objective evaluations of the work done by men and women; we inevitably consider sex when we evaluate individuals. In the essay Quotas, microaggression and meritocracy, I put it like this:

«Academics hold tightly to the view that progress in our system is meritocratic. Hiring, decisions about article publication, citation of the work of our peers, the awarding of research funds, raises, promotions and more are determined rationally, we believe, as a result of the objective evaluation of clearly stated requirements for advancement. An increasing body of research, however, makes it clear that equally qualified men and women are viewed differently when hiring, that women have less access than men to positions of prominence in article authorship, that citation patterns reflect the sex of the author, that prestigious funding agencies have systems which set the bar lower for men than for women, and that the CVs of men and women are evaluated differently for promotion (Vernos, 2012; Donald, 2013; European Research Council, 2012; Maliniak, Powers and Walter, 2013; West, Jacquet, King, Correll and Bergstrom, 2013; Ministry of Science and Innovation, 2011; Wenneras and Wold, 1997).»

Can you really recognize quality?
A newly published article, Elite male faculty in the life sciences employ fewer women, shows that part of the problem with increasing the number of women faculty in the natural sciences is found in the employment patterns in the very most prestigious labs.

This article shows a difference between the behavior of male and female heads of labs. Earlier simulation studies could not distinguish between the behavior of men and women; the new paper is a study of actual data gathered after the fact and as such is messier with more variables that cannot be controlled for. Its results are an invitation to more research: The absence of a difference between men and women when it comes to implicit bias is clearly a topic that we are not yet done studying.

Independent of that, what is clear from any of these studies is our commitment to quality: We intensely want to believe that we are capable of recognizing quality when we see it. But study after study shows us that it’s not so simple. In many situations, we are simply not up to the task. We need to acknowledge this and to imagine processes which in fact do not leave us on our own. We need processes that support our quest for selecting the best. This is part of a conceptualization of human capital and many such processes are available to us.

I’d like to take the most controversial one, however, and put it on the table with what I hope will be a fresh perspective.

How quotas raise quality
Quotas can take the form of insisting that a particular position go to a member of an under-represented group, or that a particular percentage of a group must be made up of members of particular sub-groups.

One common objection to quotas is that they are unfair. But quotas do not get introduced in situations that already are fair. They are a tool to pursue fairness — to correct unfairness.

The other common objection is that quotas necessarily lead to a reduction in quality. If you use a quota, it is said, you will hire someone who isn’t otherwise good enough. If you insist that companies put women on their boards, we used to hear in Norway, you’ll lower the overall quality. That’s the stereotype.

But research suggests that this is exactly wrong. Research shows us that quotas can raise quality. Everyone who is a friend of gender balance work needs to learn these arguments.

When anecdotes become anecdata
The stereotype is a classic case of basing conclusions on something other than research. It bases conclusions on logic – bad logic, it turns out – and stories. These stories  – “we had a woman president at our university once, but it didn’t really work out” – get repeated so often.

In fact, they are anecdotes that with sufficient repetition start to get treated as data. We might call them anecdata. (See also Anecdata: How McKinsey’s story become Sheryl Sandberg’s fact.)

Anecdata are not useful as we try to build our knowledge. Three studies on quotas show something different.

A simulation published in Science in 2012 shows that affirmative action attracts more highly qualified women. The use of affirmative action measures in this study – including, but not limited to quotas – leads to a change in the applicant pool. In fact, the inclusion of some affirmative action measure in the announcement of conditions had the effect of attracting more highly qualified women to the extent that it was almost never necessary to actually use the affirmative action measure to get the desired gender balance.

Up with zippers
In 2013, Sweden’s Research Institute of Industrial Economics published a study called Gender quotas and the crisis of the mediocre man: Theory and evidence from Sweden.

This paper examines the effects of quotas on the lists of political parties. Lists of candidates for elections alternative between men and women, so that there is a “zipper quota” on the group giving 50% men and 50% women.

The authors evaluate group competency and demonstrate that the zipper quota raises the overall competency of the groups and, in particular, it raises the competency of the group of men on the list.

Think about that.

Adding a zipper quota raises the competency of the group overall and of the group of men. What does that mean?

It means that mediocre men are being replaced by more highly qualified women. The overall compentency is raised because more highly qualified people replace lower qualified people.

And for the group of men, lower qualified men are no longer present.

In this case, research shows that a quota on the composition of a group increases the quality of that group. This is a realization of the classic argument that we need to make use of all of societies resources. And it shows that exactly the opposite of the stereotype about quotas is what actually happens. (Watch the European Gender Summit speech related to this blog entry!)

Getting the most out of human capital
Now in 2014, a new study called Socially gainful gender quotas argues from a human capital perspective the following:

«We study the impact of gender quotas on the acquisition of human capital. In the absence of quotas, women consider their chances of getting top positions to be lower than men’s. The lure of top positions induces even men of relatively low ability to engage in human capital formation, whereas women of relatively high ability do not expect to get top positions and do not therefore engage in human capital formation. Gender quotas discourage men who are less efficient in forming human capital, and encourage women who are more efficient in forming human capital. We provide a condition under which the net result of the institution of gender quotas is an increase in human capital in the economy as a whole.»

We know that we stumble in our attempts to select the best, and the obvious response to stumbling is to carry a crutch. We need help. We need interventions. And those can take many forms. But no matter what interventions we consider, it’s important to identify them based on research, and not on anecdotes, and not even on anecdata. Research is the route to knowledge.

And when we look at the research on quotas, it turns out that what we thought we knew — that they necessarily lower quality — is exactly wrong.

Both in terms of attracting stronger applicants and in terms of their impacts on groups, quotas increase quality. Period. That’s what the research tells us. What should we do with this knowledge? Quotas are the most extreme measure. And they carry other challenges — not least of all stigma for the target group. Whatever we may decide to do, however, let’s set the stereotypes aside and see what research shows about the positive effects quotas can bring for everyone.

A fresh policy on gender balance and gendered research

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Av Curt Rice, professor ved UiT og leder av Komité for kjønnsbalanse i forskning 2014-2017

Innovation at universities starts among the grass roots. New teaching programs are most often developed at the initiative of those who teach and new research projects usually are triggered by those who do research. This is how the system is set up; it’s the nature of academic freedom. And there’s no doubt that this leads to creative and important developments.

In my work on gender balance and gender equality, however, I have become convinced that changes in these areas must be supported and perhaps even initiated at the top if they are to have any hope of success. This seems to be true in the private sector, too, as suggested in McKinsey’s Women matter reports.

An inspiring example of top-down leadership on gender balance and gender perspectives in research has just been released in Norway, and it shows what kind of influence policy makers can have. The Research Council of Norway has issued its new policy, Gender balance and gender perspectives in research and innovation.

The Director General, Arvid Hallén, clarifies the Research Council’s goals:
With regard to gender balance, we are especially concerned with accelerating the pace at which change is taking place in senior-level academic positions and research management.

Given the current state of affairs, this means that we should have more women professors and more women running research projects, and we should see that change happen faster.

The Research Council has also added a requirement that all grant applications address the potential relevance of sex and gender for the project:
All of our programmes and initiatives must specifically assess what the gender dimension means for their particular knowledge field. If we are to succeed, we must raise the level of expertise among everyone involved.

Examples of gendered perspectives in research are found in increasing abundance, for example at Gendered Innovations and genderSTE. Some examples are described in Your heart and my back: 2 examples of gender-enhanced science and Seatbelts for pregnant crash test dummies. I also presented a new project with this perspective in Gendered innovations: making research better.

The Norwegian report makes it clear that the Research Council has decided to use its position to influence researchers and research institutions in Norway. It will encourage researchers to make plans for gender balance in their research teams as part of the process of submitting an application. It will require researchers to think about gender perspectives and it will train reviewers to be sensitive to these issues.

Through this policy, Norway continues to show leadership on gender issues and it does so for exactly one reason, according to Hallén:
Our aim is to enhance the overall quality of research.

I look forward to following the developments triggered by this policy. But I wonder what you think? Is this a good way to trigger innovation, even if the tradition in universities is to focus on bottom-up initiatives? If this isn’t the way to go, what is a better strategy? I suspect we agree that research and education are the keys to making a better future for society; where do gender balance and gendered research fit in to that program?

This blog originally appeared at Follow Curt Rice on Twitter @curtrice.

Nettverkskonferanse og vinterfest – noe for enhver smak!

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

En rask kikk i kalenderen viser at vi har lagt januar måned bak oss, og at vi er på vei mot lysere tider. I Narvik er planleggingen av årets nettverkskonferanse gjort, og nå tikker påmeldingene inn. Årets nettverkskonferanse har temaet Kjønnsbalanse i forskning – tiltak for å bedre kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon.

Programmet har mange spennende innledere som er verdt å få med seg. Det hviler stor variasjon og tverrfaglighet over programmet, så her er det noe for enhver smak og interesse. Solveig Bergman (NKVTS) har fått æren av å åpne «ballet» etter det offisielle programmet, og hun vil presentere en studie av kjønnsbalanse i forskning i et nordisk perspektiv. Erica Engelstad (UiT) overtar scenen for å ta oss med inn i arkeologiens verden sett fra et kjønnsperspektiv. Veien går videre med Elisabet Isaksson (Norsk polarinstitutt) som stiller spørsmålet «må du være stor og sterk for å drive polarforskning?». Den første konferansedagen bindes sammen av kulturelleinnslag og opplevelser, og avsluttes med middag og etter hvert musikk av Lars Bremnes.

Den andre dagen beveger konferansen seg mer mot konkrete tiltak og prosjekter som bidrar til å bedre kjønnsbalansen ved institusjonene. Lars- Erik Persson (Luleå Universitet) presenterer det som kalles «Luleå-Narvik modellen for forskerutdanning i matematikk» og Tomas Brage (Lunds Universitet) vil gi innblikk i et veldig spennende prosjekt ved Fysisk institutt på Lunds Universitet, som peker på betydningen av å inkludere kjønnsperspektiver i forskning og undervisning og for et bedre arbeidsmiljø.

Simula Research Laboratory kommer for å fortelle om hvorfor de vant Likestillingsprisen 2013 − og kanskje vil noen inspireres av dem og av innleggene til å søke Balanse-programmet til Forskningsrådet? Neste frist er 15. oktober.

Det er vel verdt å ta turen til Narvik 17.–18.mars av flere grunner enn et godt konferanseprogram og hyggelige mennesker, for det er stor fest denne uka i Narvik. Vinterfestuka er spekket med arrangementer fra Turboneger til klassisk musikk og musikkquiz med Finn Bjelke. Det er også mulig for de som vil nyte vinterføre å ta med både bortover- og nedover-ski.

Påmeldingsfristen er 7. februar, det vil si i morgen! Arrangørene tar i mot påmeldinger etter denne datoen også, men da kan de ikke garantere hotellrom.

Jeg er rett og slett begeistret, og gleder meg til å se mange av dere i mars i Narvik.

Rett – og plikt – til å stemme

Eva Skærbæk. (Foto: John Skau/Høgskolen i Østfold)

Eva Skærbæk. (Foto: John Skau/Høgskolen i Østfold)

Av Eva Skærbæk, professor ved Høgskolen i Østfold, medlem av Kif-komiteen

I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.  Det er grunn til å feire og tenke hva det betyr i dag. Mye er sagt allerede, i medier og på møter. Likevel er det noe jeg gjerne vil føye til.

Hva stemte kvinnene?

Å få rett til å stemme var en kamp. Men det var og er ikke nok. Da kvinnene oppnådde stemmeretten måtte de stemme i forhold til en agenda de ikke hadde vært med til å sette. Hva stemte kvinnene da de fikk stemmeretten? Her tenker jeg ikke på de førende kvinner som hadde kjempet, men på de mange som ikke hadde så mye utdanning og ikke deltok så mye i det offentlige.

Jeg er født og oppvokst i Danmark, hvor kvinner fikk rett til å stemme i 1915. Jeg husker hvordan min far – og det må vel ha vært omkring 1960 -utfrittet min mor om hva hun ville stemme; hun skulle jo helst stemme på hans parti! Og det visste hun. Det hendte at hun sa at hun hadde tenkt seg å stemme på et annet parti, og det synes han ikke var morsomt! Og jeg hadde en god far så det var ikke truende, men jeg kan tenke meg steder og familier hvor det var annerledes.

Så jeg har ofte tenkt på hvor kvinnenes stemme gikk hen. Førte den til nye ting, eller var den med på å stabilisere og reprodusere den samfunnsordenen som allerede var etablert? Det tok jo lang tid før kvinnene ble så mange at de kom til å sette sitt preg på agendaen, og fortsatt kan det synes som om kvinner, kanskje især i lokalpolitikken, får roller som går på såkalt myke saker, der hvor der ikke er mange penger og ikke mye prestisje. Og ikke minst er det tydelig at kvinnelige politikere uansett får kritikk, som ikke alltid har med saken å gjøre, men med deres vesker, frisyrer, måte å kle seg på. Er det mulig i det 21. århundre å være både statsminister og mor?

Noe å stemme for i dag

Hvordan er det i dag med kvinners stemmer? For meg er det unektelig noe som ikke har gått etter planen når Hege Skjeie-utvalget i to store rapporter om likestilling i Norge anno 2012 og 2013 kan konkludere med at det er inngrodde strukturer og systemer som gjør det vanskelig å få til likestilling i Norge.

Hege Skjeie og utvalget er ikke alene om å vente i spenning på om Stortinget faktisk tar deres rapporter alvorlig, eller legger dem i skuffen som så ofte tidligere. Der er snart valg. Kommer den manglende likestilling på agendaen? Eller er likestilling fortsatt en kvinnesak?

Nå er det en diskrepans mellom å ville stemme og faktisk å gjøre det, især blant ungdommen. Noen sier at det skyldes at de ikke ser vitsen med å stemme; sakene har ikke deres interesse. Ifølge Aftenposten er det særlig de unge kvinnene. Dette ble imidlertid tilbakevist dagen etter av Mari Teigen, som er forsker på området.

Jeg håper at politikere uansett parti vil ta alvorlig at ungdom uansett kjønn sier at det ikke er noen vits i å stemme. I de tjue årene jeg har vært i Norge, har jeg før og etter stortingsvalg spurt studenter om de har gjort noe for å få til en bedre stipendieordning. Om de har gått i tog eller på annen måte gjort noe, og svaret er taushet. Det er sett fra mitt ståsted som skatteborger i Norge helt uforståelig og uakseptabelt at ordningen i Norge fortsatt er så dårlig. Det forlenger studietiden, og langt de fleste unge kommer ut med en så stor gjeld at det tar årevis før de får betalt den tilbake.

Må bruke utestemmen

Rett og plikt til å stemme har å gjøre med hvilket samfunn vi ønsker for oss og våre etterkommere. Det krever, som likestillingsforsker Beret Bråten sier til Aftenposten 10. juni, at vi diskuterer hvor vi står akkurat nå når det gjelder kjønn, makt og likestilling, og hva vi har tenkt oss fremover. Og vi må ikke nøye oss med å diskutere, vi må uttrykke og formidle det. Ja, vi må, som Cecilie Asker skriver i Aftenposten 11. juni, «skrue opp volumet på utestemmen».

Det krever oppmerksomhet for å se og språk til å utfolde det i. Dette gjør Toril Moi i pamfletten «Språk og oppmerksomhet», utgitt i anledning stemmerettsjubileet. Språk og oppmerksomhet, sier Moi, kan stå som motto for ønsket om å se virkeligheten med et rettferdig og kjærlig blikk, og finne et språk for å uttrykke innsikten dette blikket gir oss. Blikket kan vise til et filosofisk eller politisk prosjekt, men er først og fremst navnet på en etisk og eksistensiell oppgave.

Det motsatte av et oppmerksomt språk er et språk som tilslører virkeligheten. «Et godt samfunn tar språk alvorlig og oppmuntrer sine borgere til å utvikle evnen til å se på verden, på andre mennesker, på seg selv, med et rettferdig og kjærlig blikk» (Moi 2013). Det oppmerksomme blikket utfordrer oss til å svare, til å ta ansvar.

Oss og de andre

Jeg tror at vi best kan ta vare på begge deler ved å interessere oss for hvilket samfunn vi vil ha. Og her er språk og oppmerksomhet en god kombinasjon. Ved å oppøve evnen til å rette et rettferdig og kjærlig blikk mot virkeligheten, følger det ikke at alle ser det samme. Samfunnsdebatten blir ikke mindre skarp. Men, sier Moi, hvis vi også prøver å rette oppmerksomheten mot det de andre ser, om vi bruker mer tid på å forstå hvorfor de ser det de ser, kan det være at vi unnlater å se på de som er uenige med oss som idioter og ikke minst blir flinkere til å diskutere med hverandre.

2013 er jubileumsåret for stemmerett for kvinner i Norge. Men det er fortsatt mange land i verden hvor kvinner ikke har stemmerett eller ikke får lov til å bruke sin rett til å stemme.

Og det gir oss i Norge, i Norden, et ansvar for å ta vare på stemmeretten ved å bruke den. Ikke bare ved å stemme på det som blir lagt frem, men å bruke vår stemme til å fremme saker som er nødvendige for å skape et samfunn som fremmer likestilling og kjønnsbalanse.

Forskningsrådet: Det trengs ikke mer forskning…!

Jesper Simonsen. (Foto: Forskningsrådet)

Jesper Simonsen. (Foto: Forskningsrådet)

Av Jesper W. Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, medlem av Kif-komiteen

Forskningsrådet arbeider nå med ny policy for likestilling og kjønnsperspektiv i forskning, eller Policy for kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver i forskning og innovasjon, som den kanskje kommer til å hete. Policyen vil ta opp viktige tema knyttet til å ta inn kjønnsperspektiver i all forskning, der det er relevant.

Innenfor likestillingsdelen av policyen vil man gå nærmere inn på hvordan kjønnsbetingede yrkesvalg ikke bare skaper mannsdominerte fag, men også nesten rene kvinnefag. Dette er med å sementere det norske kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Men hovedfokus vil fortsatt være tiltak for å bedre kjønnsbalansen i toppstillinger i forskningen. Riktignok gjør Norge (med 21,4 % kvinner på professornivå i 2010) det litt bedre enn Sverige (20,0 %) og Danmark (15,0 %) og EU15 (17,9 % – EUs medlemsland før utvidelsen mot øst), men vi gjør det dårligere enn Sveits (25,9 %), Island (24,2 %) og Finland (22,7 %), samt flere land i Sentral-Europa. Norge har også hatt en relativt sterk, eller la oss si lite svak, vekst fra 2002-2012, med 0,71 prosentenheters vekst i kvinneandel per år, mot 0,43 prosentenheter for EU15. Men med dette tempoet vil likevel ikke Norge oppnå kjønnsbalanse på professornivå før i 2050.

Det er i forbindelse med arbeidet for bedre kjønnsbalanse i toppstillinger at Forskningsrådet kommer med det noe overraskende rådet: Vi trenger ikke mer forskning…, for å handle, vel å merke. Vi vet allerede mye om hvorfor det går så sakte, og vi vet mye om hva som skal til for å øke tempoet i utviklingen fram mot kjønnsbalanse. Når Universitetet i Tromsø har hatt dobbelt så rask økning i kvinneandel på professornivå som de andre universitetene, så viser det at klare målsetninger, konkrete tiltak og aktiv ledelse kan føre til endring. Samme erfaring hadde Forskningsrådet da vi ved andre utlysning av Senter for fremragende forskning, la inn tiltak for å fremme kjønnsbalanse, og dermed økte kvinneandelen blant senterledere fra 0 til 23 %.

Manglende kunnskap er ingen unnskyldning for ikke å handle. Verken i Forskningsrådet eller i institusjonene.

Nå er det likevel behov for mer forskning om kjønnslikestilling i forskningen. Hvorfor velger kvinner aktivt bort akademisk karriere? Hva skal til for å hindre den kraftige kjønnssegregeringen mellom fag? Hvordan kan det åpenbare behovet for økt internasjonalisering kombineres med arbeid for bedre kjønnsbalanse i forskningen?  Hva skal til for at næringslivet blir mer aktivt i å rekruttere kvinner? Dette er viktige spørsmål som opptar forskningsrådene og forskningen i alle de nordiske land. Det er også et område der felles nordisk forskningsinnsats vil kunne gi viktige bidrag.

Kilde for tallene: She Figures 2012, European Commission

Vi har alle litt å lære

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Rett før bunaden skulle på og flaggene skulle heises, kom rapporten Kjønnsbalanse og læringsutbytte. En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet. Rapporten er skrevet av forsker Cecilie Thun og professor Øystein Gullvåg Holter fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Kif-komiteen, Norsk studentorganisasjon og Universitetet i Oslo har finansiert studien.

«Læringsmiljø har mye å si for læringsutbytte. Hvis du har et bra miljø, så blir det gøy å studere», sier en av informantene i studien. Forskerne intervjuet masterstudenter på tre ulike fag – spesialpedagogikk, informatikk og statsvitenskap. Studentene uttrykte et tydelig ønske om kjønnsbalansert samarbeid og studiemiljø. Kjønnsblandet studiemiljø ble med andre ord ansett som positivt for deres faglige utbytte! Det er et viktig funn.

Dessverre finner forskerne at det er lite kjønnsperspektiver og refleksjoner rundt kjønn på pensum og ellers i studiet. Kjønnsbalanse bør prioriteres og tematiseres tidlig i studieløpet, for studentene har stort sett ikke valgt kjønnsskjeve linjer ut fra refleksjon om kjønn, men de oppdager kjønnsskjevheten først ved studiestart, noe de stort sett ikke er glade for, sier Thun til Ressursbanken (Les mer i artikkelen på våre nettsider: Her har universitetet i Oslo (og andre) litt å lære.

Viktige funn

Attraktive karriereveier i forskning sto det på invitasjonen til workshopen jeg var på i begynnelsen av uka. Kjempespennende tema, og ikke minst er det viktig fra et Kif-perspektiv. Mobilitet som vesentlig del av en forskerkarriere blir trukket fram rett som det er som satsing- og forbedringsområde i norsk forskning, senest i forskningsmeldingen. Og her må vi tørre å snakke om kjønn!

En rekke rapporter har avdekket kjønnsforskjeller på flere områder som virker inn på karriere og mobilitet. Jeg skal trekke fram to rapporter jeg synes er viktige. For det første NIFUs rapport Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning. Rapporten avdekker kjønnsforskjeller i internasjonalt samarbeid. Kvinner publiserer mindre enn menn og er i mindre grad medforfattere med kollegaer i andre land (2012:15). Det henger blant annet sammen med grad av internasjonalt samarbeid og forskningsproduktivitet, som også henger sammen med posisjon og tidsbruk, noe jeg kommer tilbake til. Hvorfor er det slik?

Her er det naturlignok ikke et svar som er rett, men jeg skal nevne noen viktige momenter. Kvinner er sjeldnere veiledere for internasjonale forskere og går i så måte glipp av nyttige kontakter. Grunnen til at det er slik kan kanskje spores tilbake til fordommer og stereotypier  mot kvinnelige forskere. Et annet moment er at for mange kvinner utgjør familie og barn en barriere for mobilitet og internasjonalisering, noe som bringer meg over til den andre rapporten jeg vil nevne, AFIs rapport Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Slaget om karrieren står utenfor normalarbeidsdagen. Det er ikke uten grunn at begrepet fritidsforskning har vokst fram. Kvinner jobber færre timer enn sine mannlige kollegaer, og her kommer barn inn som en vesentlig faktor for kvinners arbeidstid.

Flere meritterende oppgaver

Flere undersøkelser viser at kvinner fortsatt gjør det meste av arbeidet på hjemmebane, og det meste av omsorgsarbeidet – og det meste av de ikke-meritterende oppgavene på jobb, som det å undervise. Forskerne i AFI-rapporten finner at partnerens arbeidstid har betydning og gir ulike premisser for karriereoppnåelse for mannlige og kvinnelige forskere. Kvinner har partnere som jobber mer enn normalarbeidstiden, mens det motsatte gjelder for deres mannlige kollegaer. Med andre ord har de mindre fritid å forske på. Noe som igjen kan gi færre publiseringer og en lengre vei til toppstillingene.

Den europeiske erklæringen om forskere skisserer opp atferdsregler for rekruttering av forskere i Europa. De anbefaler at institusjonene tar sikte på å tilby arbeidsforhold som gjør det mulig for både mannlige og kvinnelige forskere å kombinere familie og barn med arbeid og karriere (s.11). Videre slår de et slag for å verdsette ikke-meritterende arbeidsoppgaver, som det å undervise. Å innføre et vurderingssystem som inkluderer mer enn bare tellekantene, for eksempel veiledning, mentorvirksomhet og forskningsledelse blir beskrevet. Kanskje bør vi lære litt av de europeiske landene når vi snakker om å gjøre karriereveier i forskning mer attraktive?

Del forskning!

«Det är positivt att ni använder er så mycket av sociala medier» ble sagt om NIKK på dialogmøtet jeg var på i går. Jeg skal prøve å lære litt av dem!

NIKK gjenoppsto tidligere i år i ny drakt og med hovedsete i Göteborg. NIKKs oppdrag er å samle og formidle politikk og praksis, fakta og forskning om likestilling i Norden. De opererer hovedsakelig på nett og er aktive på Facebook (se foto fra møte!) og Twitter. Nå er de på Norden-turné for å snakke med nasjonale aktører på feltet. Hva rører seg på likestillingsfeltet? Hva er behovet og hvordan samarbeide? Det var noen av spørsmålene vi diskuterte.

NIKK sier selv at de er overbevist om at likestillingsarbeid i Norden blir bedre av at vi lærer av hverandre. Delt kunnskap forandrer. Vi har alle litt å dele og lære.

En spennende dag på jobb som vennligsinnet vakthund!

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

I rekken av nye møtearenaer som Kif-komiteen har fått tilgang til den siste tiden, føyer departementenes forskningsutvalg (DFU) seg. Etter en nydelig lunsj på Bakefri var vi klare til å presentere Kif for DFU en regnfull 18.april. Komitéleder Gerd Bjørhovde og Kif-komitémedlem Elisabet Ljunggren sto for presentasjonen, og de gjorde en strålende innsats. Jeg for min del hadde den tyngste jobben, det vil si med å bære med meg Talenter på spill og Fremtidsdrømmer.

Departementenes forskningsutvalg er et koordinerende organ på embetsnivå som skal ha relevans både i budsjettprosessen og for etatsstyringen av Forskningsrådet, heter det seg. Det er et interdepartementalt utvalg, så dette så vi som en flott mulighet til å spre vårt viktige budskap, og ikke minst vise fram hva komiteen jobber med.

Foruten komiteens historie fra Komité for integreringstiltak- kvinner i forskning (2004) til Komité for kjønnsbalanse i forskning (2010), presenterte vi komiteens mandat, sammensetning, rammevilkår og hvordan Kif jobber. Det var ikke minst viktig å få frem hva kjønnsbalanse i forskning handler om. Det kan oppsummeres slik:

  • Rettferdighet – like rettigheter til å delta i og påvirke forskersamfunnet.
  • Demokrati og troverdighet – forskningen må gjenspeile mangfoldet i befolkningen.
  • Nasjonale mål om forskning – må rekruttere bredere enn i dag for å nå våre nasjonale forskningsmål.
  • Relevans – bredest mulig erfaringstilfang for å sikre gode forskningsspørsmål. Kjønnsbalanse handler ikke bare om å telle hoder, men også om å forske på alle relevante temaer.
  • Kvalitet – i sum vil disse argumentene føre til en styrket og mer robust forskning.

Til slutt var det tid til to spørsmål fra salen. De ønsket konkrete eksempler på tiltak og hva som må gjøres for å få bedre kjønnsbalanse i forskning. Her fikk vi både reklamert for KDs likestillingspris og Forskningsrådets BALANSE-program. Og vår rolle som vennligsinnet vakthund går forhåpentligvis videre også etter 2013, med en ny komité full av engasjement (som det heter seg i vårt nedfelte mandat).

Nok en spennende dag som vennligsinnet vakthund

Kjønnsforskning – kunnskap og kontrovers het fredagens konferanse. Datoen er 19.april og stedet er Litteraturhuset. Det er tid for avslutningskonferanse for Forskningsrådets Kjønnsforskningsprogram. Etter den mer formelle åpningen, ble konferansen sparket i gang med en paneldebatt med utgangspunkt i NOU 2012:15 Politikk for likestilling. Vårt komitémedlem Jesper Werdelin Simonsen, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, fikk virkelig kjørt seg i debatten om hvordan Forskningsrådet nå skal sikre en kunnskapsbasert likestillingspolitikk. For hvem skal ta ansvaret for å sikre integrering av kjønn som variabel og kjønnsperspektiver i forskning? Forskningsrådet skal og har iverksatt flere tiltak, og det blir spennende å se hvordan de klarer oppgaven med å motbevise kritikken av mainstreaming. Utfordringene er selvsagt mange, men det ser ut til at Forskningsrådet har en divisjonsdirektør med vilje for kjønnsforskning.

Konferansen viste en stor bredde og pekte på mangfoldet Kjønnsforskningsprogrammet har bidratt til. Men jeg sier som dagens kulturelle innslag fra artistkollektivet Queendom – ‘Till The Battle Is Won. Vi må jobbe videre, for fortsatt ser det slik ut i norsk forskning:

Nytt bilde

Tall fra NIFU.

Kif-komiteen møter KUF-komiteen: Høring om ny forskningsmelding

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

På mandag (8. april) var jeg sammen med Kif-rådgiver Hege Løvbak i Stortinget, for å delta i høringen om ny forskningsmelding, “Lange linjer – kunnskap gir muligheter”. Kanskje litt lite å reise fra Tromsø til Oslo for et ti minutters “stunt”, med fem minutter til å presentere innspill og fem minutter til å svare på spørsmål fra KUF-komiteens medlemmer? Men vi tenkte at forskningsmeldingen er viktig, Kif-komiteen er opptatt av å påvirke den prosessen som nå pågår, og det kunne vel være på tide med noe mer kontakt med vår lovgivende statsmakt, selv om vi som komité er oppnevnt av og stort sett forholder oss til den utøvende, nemlig (Kunnskaps)departementet?  Det er nemlig første gangen at Kif-komiteen har stilt på en slik høring.

Dessuten vil jeg legge til at vi gjorde dette til et heldags”event”! For her har Stortinget laget et effektivt og til dels ganske imponerende system for å styrke kontakten mellom stortingssystemet/-komiteene og sektoren/berørte parter. Vel verdt å få med seg – rene voksenopplæringen!

Høringen, som gikk i regi av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, begynte kl. 1000 presis, etter at deltakere og interesserte tilhørere var blitt sjekket inn gjennom sikkerhetssystemet. Og det var selvsagt “de store” som åpnet ballet: Første institusjon ut var Norges forskningsråd, som fikk 25 minutter totalt, fulgt av Universitets- og høgskolerådet (UHR), med 20 minutter, og deretter Norges studentorganisasjon (NSO) og Forskerforbundet, som begge hadde et kvarter til rådighet.  Det samme fikk NHO og LO, mens Forskningsinstituttenes fellesarena og Kif, som fulgte etter dem igjen, fikk ti minutter hver. Men alle ble behandlet likt i den forstand at det ikke var satt av mer enn fem minutter til noen presentasjoner. Det var tiden til spørsmål etterpå som varierte. Og det var vel både rett og rimelig?

Etter at Kif hadde vært i ilden fra 1210 til 1220, var det lagt inn en pause, og etter det snurret resten av innspillene enda fortere. De fem landsomfattende fagorganisasjonene Akademikerne, Tekna, Unio, YS og NTL fikk hver fem minutter til presentasjoner, men måtte forholde seg til en samlet spørsmålsrunde. Det samme var opplegget for de mange organisasjonene og virksomhetene som stilte resten av dagen – Abelia, IKT-Norge, Norges rederiforbund, Den norske legeforening, Legemiddelindustriforeningen, (Byggenæringens landsforbund stod deretter på listen, men stilte ikke!), samt NHO Mat og Drikke.

På dette tidspunkt var det på ny en pause, og temaet mat og drikke fikk meg til å innse at jeg faktisk var blitt så sulten at jeg ikke lenger klarte å følge med på rekken av innspill eller argumentasjonen rundt dem (Hege hadde gått til andre gjøremål noe tidligere). Så jeg forlot høringen før dagens siste tre deltakere fikk presentert seg – Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og Fellesorganisasjonen. Det var kanskje dårlig gjort? Men bortsett fra møtelederen, KUF-komitéleder Marianne Aasen (Ap), saksordfører Tord Lien (Frp) samt komitésekretær Alice Braadland, tror jeg faktisk jeg var en av dem som hørte mest den dagen (for resten av KUF-komitemedlemmene var ganske mye til og fra, det kan ikke stikkes under stol). Men så er jo de sikkert også svært vant til denne formen for kunnskapsinnhenting og utveksling av synspunkter? Jeg derimot syntes dette ble en riktig innholdsrik dag, til dels ganske lærerik også! Det var for eksempel interessant å observere hvordan forskjellige organisasjoner brukte forskjellig strategi: noen var opptatt av å rose meldingen for så å komme med kritikken, mens andre gikk rett på svakhetene og holdt seg helt unna ros. For meg er det ofte like viktig å få med seg det som ikke blir sagt som det som blir sagt.

Jeg la ellers merke til at flere av fagforeningene tok opp spørsmål knyttet til midlertidighetsproblematikk – ikke noe overraskende i det! Dette ble fulgt opp med flere spørsmål rundt det forhold at instituttsektoren ser ut til være så mye bedre enn UH-sektoren til å tilsette i faste stillinger. Dette vil nok komme opp i Stortingets behandling av forskningsmeldingen. Det samme gjaldt pilotprosjektet med de 300 såkalte tenure track eller “innstegsstillingene” som forskningsmeldingen lanserer. Her var skepsisen til å ta og føle på hos flere av høringsdeltakerne – vil ikke dette bare kunne bli en ny form for midlertidighet/postdok-stilling, ble det spurt? Det må ikke skje, ble det sagt flere ganger. I vårt innspill stiller også Kif spørsmål ved om dette prosjektet er gjennomtenkt og sier oss dessuten skuffet over at det ikke ser ut til å være tenkt noen kjønnsbalanse-dimensjon inn her. Hva vil det da kunne komme til å gjøre med arbeidet for bedre kjønnsbalanse i forskningen?

I spørsmålsrunden etter Kif-innlegget ble jeg bl.a. oppfordret til å gi noen konkrete råd og eksempler på hva vi mener virker og tiltak som kan foreslås inn i meldingen. Jeg nevnte da BALANSE-prosjektet og det gode samarbeidet Kif har hatt med Forskningsrådet om dette – her kan det gjerne satses enda mer og større! Og så nevnte jeg noen av de gode eksemplene på strategisk ledelse for bedre kjønnsbalanse i sektoren og som likestillingsprisen til dels kan sies å ha inspirert til.

Er det mulig å oppsummere inntrykkene fra denne høringsdagen i noen få ord? Det er nok riktig at i en høring som dette vil de fleste legge mest vekt på det som mangler, det som er utydelig eller for lite ambisiøst – sånn er det bare. Jeg vil likevel si at det også kom mange positive kommentarer, ikke minst til det langsiktige perspektivet som det nå skal legges på forskningspolitikken. Det var også mange som uttrykte tilfredshet med at koblingen mellom utdanning og forskning så tydelig understrekes i meldingen. Disse positive kommentarene har også Kif sluttet seg til.

Som oppfølging av høringen lager vi derfor nå en spisset og konkretisert versjon av innspillet og sender til KUF-komiteen. Så får vi se hva som skjer videre!


Eivind Engebretsen. (Foto: HiOA)

Eivind Engebretsen. (Foto: HiOA)

Av Eivind Engebretsen, professor ved Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo og Akershus

Forskningsrådets nye BALANSE-program er i gang! Programmet svarer på en velkjent, men uløst utfordring:

Selv om rekruttering til forskning er god for begge kjønn, er kvinneandelen blant forskere i toppstilling fortsatt lav. Flere kvinner enn menn tar doktorgrad. Likevel er det et flertall av menn på professornivå. Dette er urovekkende! Tap av talenter og skjev rekruttering svekker demokratiet og hindrer at målene for norsk forskning nås.

Programmets overordnede målsetning er ambisiøs: Ambisjonen er kjønnsbalanse i norsk forskning og 50 prosent kvinner i toppstillinger. Med nødvendig innsats er det realistisk å bli best i Europa i løpet av få år.

BALANSE-programmet er basert på tre virkemidler:

  • BALANSE-prosjekter
  • Nasjonal læringsarena
  • Kunnskapsutvikling og ny forskning

Formålet med BALANSE-prosjektene er å fremme forskningsmiljøenes arbeid for kjønnsbalanse i toppstillinger gjennom innovasjon, ledelsesendring og læring. Prosjektene skal utvikle nye og kreative løsninger i arbeidet med å rekruttere kvinner til toppstilling. Tiltak rettet mot ledelsesendring skal inngå i prosjektene, og systemer for systematisk kunnskapsoppsummering og formidling skal integreres. Første utlysning av BALANSE-prosjekter kommer i løpet av våren. Se mer info på programnettsiden og planlagt utlysningstekst.

Nasjonal læringsarena
BALANSE skal ha en læringsarena for ledere i sektoren og deltakere i prosjektene. Programmet vil arrangere samlinger for å dele kunnskap og erfaring, bevisstgjøre, bygge nettverk og gi informasjon.

Kunnskapsutvikling og ny forskning
Det er behov for mer kunnskap om bakenforliggende strukturelle og kulturelle prosesser som fremmer og hemmer kjønnsbalanse i forskning. Programmet har som mål å kunne bidra til dette gjennom spissede forskningsutlysninger.

Programmet vil vare i minst fem år og det tas sikte på et totalbudsjett på minimum 58 millioner kroner. Et programplangrunnlag foreligger: Anbefalinger fra ekstern ressursgruppe om BALANSE, og en fullstendig programplan skal utarbeides i løpet av 2013. Programstyret er oppnevnt med professor Knut Liestøl som leder.

Jeg er så heldig å få representere Kif-komiteen i programstyret og ser frem til et spennende og viktig arbeid!