Midlertidighet som virkemiddel i akademia

Bratbergsengen_Kjell_NTNUAv Kjell Bratbergsengen, professor ved NTNU, medlem av Kif-komiteen

En midlertidig stilling har mange ulemper, særlig i Norge hvor fast stilling er det normale for de fleste yrker. Spesielt uheldig er det for nyutdannede akademikere. De har sein start i arbeidslivet. I stedet for fem år i lønnet arbeid har det opparbeidet seg gjeld i fem år. Med høy studiegjeld og uten fast stilling er lånemulighetene i banken sterkt redusert.

Universiteter og høgskoler er kjent for å ha en større grad av midlertidighet enn andre arbeidsgivere. Midlertidighet er med stor sannsynlighet en faktor som reduserer universiteters og høgskolers rekrutteringsevne. Det bør det også være! Høy grad av midlertidighet er ikke fordelaktig og neppe ønsket. Hvorfor er situasjonen som den er? Er det bare slett ledelse og dårlig kultur? Ikke bare – ansvaret går lenger en til universitetene alene.

”New public management” har stor tro på konkurranse som virkemiddel for å sikre kvalitet og effektivitet i offentlig virksomhet. Norge følger opp ved at en stadig større andel av midler til forskning blir lyst ut på anbud. Universitetenes institutter dimensjonerer sin faste vitenskapelige stab etter forholdsvis faste inntekter. En vitenskapelig stab er høyt spesialisert og tar lang tid å bygge opp. En søker de beste og bemanningen må være tilpasset langsiktige oppgaver. Et ambisiøst fagmiljø vil og må forske mer enn rammebevilgningen gir rom for. Derfor må det søkes om eksterne midler. For å maksimalisere sine sjanser for å vinne prosjektet, setter man på sin mest erfarne forsker som prosjektleder. Dette er gjerne en mann, det er flest mannlige professorer i de fleste fagområder. For å få flest forskertimer for pengene, bemannes prosjektet i stor grad med postdoktorer (midlertidig stilling) og midlertidige ansatte forskere og PhD-studenter. For å øke den faglige tyngden vil også andre fast tilsatte enn prosjektleder bidra på deltid. Når prosjektet vinnes, oppstår behovet for et stort antall midlertidige stillinger. Disse er:

  • Postdoktorer, utlyses gjerne internasjonalt eller man har noen gående på gress som kan starte umiddelbart.
  • PhD-stillinger, lyses også ofte ut internasjonalt.
  • Forskere.
  • Prosjektleder må kanskje ha en vikar for å gjøre undervisningsarbeidet slik at han får tid til å lede prosjektet.
  • De fast tilsatte som skal bidra på deltid trenger også støtte til undervisningsarbeidet slik at det er behov for hjelp i en periode eller på deltid.

Om en stilling utlyses internasjonal avhenger av fagområde og for eksempel om krav til språk. Krav om gode norskkunnskaper avgrenser opplagt utlysningsområdet.

Prosjektinntekter er usikre, en typisk prosjektperiode er 4 år. Den vitenskapelige stab har et selvstendig ansvar for å utvikle sin egen kompetanse. Derfor vil det ikke være noen løsning å ”beordre” vitenskapelig ansatte til å delta i prosjekter som faglig er på siden av vedkommendes kompetanseområde ”bare” for å skaffe inntekter. Her er det et vesentlig skille mellom UH-sektoren og forskningsinstitutter.

Samfunnet ønsker en fleksibilitet og dynamikk som konkurranseutsetting gir. Tilsynelatende gir det mest for pengene. Kostnadene og ulempene er mer diffuse. Men ett resultat er klart nok: En av de største betalerne for denne fleksibilitet og dynamikk er unge akademikere i midlertidig stilling. Svært ofte er det en kvinne.

En karriere i akademia?

Av Julie Ness, studentrepresentant i Kif-komiteen

Jeg er feminist og stolt av det. Jeg er en student født på midten av 80-tallet, med alle muligheter til å gjøre akkurat hva jeg vil med livet mitt. Til nå har jeg brukt livet mitt til å vingle mellom studier, litt jobbing og mye frivillig engasjement. For tiden er det frivillige engasjementet mitt begrenset til studentmedlem i Komité for kjønnsbalanse i forskning. Og det er i den anledning jeg spør meg: hvordan ser en akademisk karriere for kvinner ut i 2013?

Det jeg vet om en karrierevei innenfor akademia er selvsagt begrenset. Men jeg tror at det å jobbe som forsker er fantastisk, da man har mulighet til å bidra til den totale kunnskapen om verden, samtidig som man får utdanne neste generasjon. Etter å ha studert i nærmere 6 år, har de fleste av mine venner tatt skrittet over i arbeidslivet. De har bachelorgrader eller mastergrader, men sikrer seg fast stilling stort sett innen et år. Sammenlignet med akademia, hvor normen er at man skal jobbe en 10 til 15 år på midlertidige kontrakter før man kan begynne å se etter en fast ansettelse, er ikke en karriere i akademia veldig attraktivt.

Nå er jo ikke folk med mastergrader eller doktorgrader dårlig stilt på arbeidsmarkedet dersom de skulle velge å hoppe av forsker-karrieren, men faktum er at vi mister mange talenter med midlertidigheten i dagens akademia. Dessverre mister vi flere kvinner enn menn. Av en eller annen grunn er det mindre attraktivt å etablere seg, kjøpe hus eller leilighet og få barn på midlertidige stillinger for kvinner enn menn. Logisk sett i mitt hode burde det ikke være sånn, men nå er det virkeligheten. La oss for tankeeksperimentets skyld anta at jeg ikke er en av de som gir meg, selv etter endeløse midlertidige kontrakter. Hva venter meg i akademia? I dag er 38 prosent av studentmassen og hele 78 prosent av professorene menn (for ikke å snakke om de interne forskjellene på instituttene som gjerne er enda verre). Det er ikke tvil om at man nå begynner å bevege seg inn i en relativt mannsdominert verden. Og hvordan fungerer den mannsdominerte verdenen? Er den like likestilt som vi liker å tro?

I 1974 begynte enkelte tidsskrifter med blind fagfellevurdering da man så at forskning gjennomført av kvinner ble avslått oftere enn forskning gjennomført av menn. Avslagene var uavhengig av kvaliteten på arbeidet som ble gjort, og dette bedret seg betydelig etter at det ble innført blind fagfellevurdering. For å få en vitenskapelig stilling må man publisere, men hva skjer når artikkelen du har skrevet ikke blir antatt fordi du har feil kjønn? Dersom vi beveger oss over til tilsettingsprosesser er situasjonen ikke mye bedre. Forskning viser at menn ansetter menn, og kvinner ansetter menn.

Jeg tror det første man må gjøre er å innse at en karrierevei innenfor forskning – slik akademia er organisert nå – ikke er en attraktiv karrierevei for kvinner (eller menn, men flere menn står løpet ut). Videre må man innse at det finnes strukturelle årsaker til kjønnsubalansen i akademia, og at bedre kjønnsbalanse ikke kommer av seg selv. Til sist må man se på tiltak. Hva kan vi gjøre for å bedre situasjonen? Her må man ta utgangspunkt i forskningen og se på hvilke tiltak som fungerer, og hvorfor. Arbeidet til Kif-komiteen har vist at bevissthet fra ledersiden, aktiv bruk av letekomiteer og bedre utforming av stillingsutlysninger, er noen av mange tiltak som hjelper for å øke kvinneandelen i faste stillinger. Men dette gjør ikke noe med det største problemet i akademia: midlertidigheten. Her er det faktisk opp til regjeringen å gjøre noe. I den nye forskningsmeldingen foreslås det såkalte innstegsstillinger, men dette er etter min mening for lite, for seint.

Det kan hende at jeg har et dystopisk bilde av virkeligheten, og det skal sies at det gjøres mye bra arbeid i sektoren. Men hovedproblemet etter min mening er midlertidigheten og den uformelle diskrimineringen. Det er på tide med et stort løft fra regjeringens side, og det burde vært gjort i går.