Hvorfor trenger vi en komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning?

Haugstad_Bjørn_Foto_KD

Statssekretær Bjørn Haugstad. (Foto: KD)

Bjørn Haugstad, statssekretær for kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen

I år er det ti år siden Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning ble opprettet av daværende statsråd Kristin Clemet (fra 2008: Komité for kjønnsbalanse i forskning). Komiteen har gjort et viktig arbeid med øke kunnskapen vår om hvordan kvinner kan få mer rettferdige muligheter i akademia. Aktiviteten rettet mot universiteter, høyskoler og institutter for å øke trykket på likestillingsarbeid og resultater har vært høy. Tallene for kjønnsbalanse har i samme periode gått i riktig vei. Jeg er sikker på at komiteen har spilt en viktig rolle. Imidlertid er vi fremdeles ikke i mål.

Siden 1980-tallet har kvinner vært i flertall i høyere utdanning, men likevel, i dag, 30 år senere, er fortsatt 75 % av professorene menn. Noen tenker at dette ikke er et problem, siden vilkårene for å bli professor ikke er basert på kjønn, men på akademiske prestasjoner. En rekke studier har vist at så enkelt kan vi ikke forholde oss til spørsmålet om kvalitet. Vi bærer fortsatt med oss ”kjønnede” forventninger og ubevisste forestillinger som gjør at kvinner og menn opptrer forskjellig (eks. menn siterer seg selv mer enn kvinner), oppfattes forskjellig (eks. han er briljant, hun har vært heldig) og får sine akademiske arbeider vurdert forskjellig (eks. han roses for bredde, hun kritiseres for å være overfladisk). Det er derfor flere grunner til at vi fortsatt må arbeide for bedre kjønnsbalanse i forskningens toppstillinger.

For det første er diskriminering moralsk galt og i strid med norsk og internasjonal lov. Det er ikke lenger slik at grupper i seg selv diskrimineres ( I grunnlovsjubileet kan vi minnes ”Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget”), men enkeltindivider diskrimineres fortsatt i konkrete tilfeller. Egenskapen ”tilhørighet til en bestemt gruppe” kan ofte være det som utløser diskrimineringen.

For det andre har vi ikke råd til å sløse med talenter. Hvis vi forutsetter at talent er likt fordelt mellom kjønnene, er det sløsing med tilgjengelig talent dersom vi ikke klarer rekruttere og opprettholde en rimelig balanse mellom kjønnene.

For det tredje strider manglende kjønnsbalanse mot grunnleggende akademiske verdier.  Akademias legitimitet avhenger av at forskning og høyere utdanning fremstår som motsatsen til fordomsfullhet. Vi må tilstrebe at finansiering, prestisje og posisjoner fordeles som resultat av prestasjoner og potensial og vi må arbeide aktivt for å bryte ned de barrierene, bevisste eller ubevisste, som fremdeles står i veien for dette. Akademia kan ses som en pågående samtale, der kunnskapsdannelsen finner sted gjennom kraften i de bedre argumenter. For å sikre at kunnskapen frembringes gjennom meningsbrytning blant de beste, må vi sikre at alle de beste kommer til orde, ikke bare de beste fra den maskuline halvparten av oss.

For det fjerde er det vist at heterogene grupper presterer bedre og mer effektivt enn homogene grupper.  Et mangfold blant deltakerne gir økt sannsynlighet for et mangfold av perspektiver. Et klassisk eksempel hentes ofte fra medisin, der forskerne (i sin tid overveiende menn) brukte lang tid på å finne ut at kvinner ofte har andre symptomer og risikofaktorer ved hjerteinfarkt enn menn. La meg vektlegge ordet gruppe her, for å understreke at jeg mener det er et kjønnsbalansert og mangfoldig kollektiv som vil bringe med seg heterogenitetens fordeler. Det er ikke noe den enkelte kvinne som kommer inn i en mannsdominert gruppe, eller omvendt, kan eller skal forventes å bære ansvaret for alene.

I samarbeid med komiteens nyoppnevnte leder og medlemmer jobber vi nå med å utvide mandatet for komiteen for kjønnsbalanse i forskning til også å inkludere mangfold – fordi alle argumentene jeg har fremsatt over, lar seg generalisere til mangfold i videre forstand enn kjønnsbalanse alene. Det er rettferdig for den enkelte og åpenbart gunstig for landet at alle gode krefter slipper til, og jeg er overbevist om at vi foreløpig ikke har tatt ut befolkningens samlede potensial godt nok. Derfor ønsker vi at den nye komiteen skal være en utviklingskomité for sektoren, et idéverksted, en spydspiss og en pådriver også for mangfold. Erfaringene våre fra tidligere komiteers arbeid med kjønnslikestilling de foregående ti årene er svært gode. Det er all grunn til å forvente at en ny og utvidet komité vil oppnå tilsvarende gode resultater også ut fra et utvidet kjønnsbalanse- og mangfoldsmandat.

Advertisements

Midlertidighet som virkemiddel i akademia

Bratbergsengen_Kjell_NTNUAv Kjell Bratbergsengen, professor ved NTNU, medlem av Kif-komiteen

En midlertidig stilling har mange ulemper, særlig i Norge hvor fast stilling er det normale for de fleste yrker. Spesielt uheldig er det for nyutdannede akademikere. De har sein start i arbeidslivet. I stedet for fem år i lønnet arbeid har det opparbeidet seg gjeld i fem år. Med høy studiegjeld og uten fast stilling er lånemulighetene i banken sterkt redusert.

Universiteter og høgskoler er kjent for å ha en større grad av midlertidighet enn andre arbeidsgivere. Midlertidighet er med stor sannsynlighet en faktor som reduserer universiteters og høgskolers rekrutteringsevne. Det bør det også være! Høy grad av midlertidighet er ikke fordelaktig og neppe ønsket. Hvorfor er situasjonen som den er? Er det bare slett ledelse og dårlig kultur? Ikke bare – ansvaret går lenger en til universitetene alene.

”New public management” har stor tro på konkurranse som virkemiddel for å sikre kvalitet og effektivitet i offentlig virksomhet. Norge følger opp ved at en stadig større andel av midler til forskning blir lyst ut på anbud. Universitetenes institutter dimensjonerer sin faste vitenskapelige stab etter forholdsvis faste inntekter. En vitenskapelig stab er høyt spesialisert og tar lang tid å bygge opp. En søker de beste og bemanningen må være tilpasset langsiktige oppgaver. Et ambisiøst fagmiljø vil og må forske mer enn rammebevilgningen gir rom for. Derfor må det søkes om eksterne midler. For å maksimalisere sine sjanser for å vinne prosjektet, setter man på sin mest erfarne forsker som prosjektleder. Dette er gjerne en mann, det er flest mannlige professorer i de fleste fagområder. For å få flest forskertimer for pengene, bemannes prosjektet i stor grad med postdoktorer (midlertidig stilling) og midlertidige ansatte forskere og PhD-studenter. For å øke den faglige tyngden vil også andre fast tilsatte enn prosjektleder bidra på deltid. Når prosjektet vinnes, oppstår behovet for et stort antall midlertidige stillinger. Disse er:

  • Postdoktorer, utlyses gjerne internasjonalt eller man har noen gående på gress som kan starte umiddelbart.
  • PhD-stillinger, lyses også ofte ut internasjonalt.
  • Forskere.
  • Prosjektleder må kanskje ha en vikar for å gjøre undervisningsarbeidet slik at han får tid til å lede prosjektet.
  • De fast tilsatte som skal bidra på deltid trenger også støtte til undervisningsarbeidet slik at det er behov for hjelp i en periode eller på deltid.

Om en stilling utlyses internasjonal avhenger av fagområde og for eksempel om krav til språk. Krav om gode norskkunnskaper avgrenser opplagt utlysningsområdet.

Prosjektinntekter er usikre, en typisk prosjektperiode er 4 år. Den vitenskapelige stab har et selvstendig ansvar for å utvikle sin egen kompetanse. Derfor vil det ikke være noen løsning å ”beordre” vitenskapelig ansatte til å delta i prosjekter som faglig er på siden av vedkommendes kompetanseområde ”bare” for å skaffe inntekter. Her er det et vesentlig skille mellom UH-sektoren og forskningsinstitutter.

Samfunnet ønsker en fleksibilitet og dynamikk som konkurranseutsetting gir. Tilsynelatende gir det mest for pengene. Kostnadene og ulempene er mer diffuse. Men ett resultat er klart nok: En av de største betalerne for denne fleksibilitet og dynamikk er unge akademikere i midlertidig stilling. Svært ofte er det en kvinne.

Vi har alle litt å lære

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Hege Løvbak. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

Av Hege Elisabeth Løvbak, rådgiver for Kif-komiteen

Rett før bunaden skulle på og flaggene skulle heises, kom rapporten Kjønnsbalanse og læringsutbytte. En studie av betydningen av kjønns(u)balanse for masterstudenters opplevelse av læringsutbytte og studiekvalitet. Rapporten er skrevet av forsker Cecilie Thun og professor Øystein Gullvåg Holter fra Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Kif-komiteen, Norsk studentorganisasjon og Universitetet i Oslo har finansiert studien.

«Læringsmiljø har mye å si for læringsutbytte. Hvis du har et bra miljø, så blir det gøy å studere», sier en av informantene i studien. Forskerne intervjuet masterstudenter på tre ulike fag – spesialpedagogikk, informatikk og statsvitenskap. Studentene uttrykte et tydelig ønske om kjønnsbalansert samarbeid og studiemiljø. Kjønnsblandet studiemiljø ble med andre ord ansett som positivt for deres faglige utbytte! Det er et viktig funn.

Dessverre finner forskerne at det er lite kjønnsperspektiver og refleksjoner rundt kjønn på pensum og ellers i studiet. Kjønnsbalanse bør prioriteres og tematiseres tidlig i studieløpet, for studentene har stort sett ikke valgt kjønnsskjeve linjer ut fra refleksjon om kjønn, men de oppdager kjønnsskjevheten først ved studiestart, noe de stort sett ikke er glade for, sier Thun til Ressursbanken (Les mer i artikkelen på våre nettsider: http://kifinfo.no/nyhet/vis.html?tid=84765). Her har universitetet i Oslo (og andre) litt å lære.

Viktige funn

Attraktive karriereveier i forskning sto det på invitasjonen til workshopen jeg var på i begynnelsen av uka. Kjempespennende tema, og ikke minst er det viktig fra et Kif-perspektiv. Mobilitet som vesentlig del av en forskerkarriere blir trukket fram rett som det er som satsing- og forbedringsområde i norsk forskning, senest i forskningsmeldingen. Og her må vi tørre å snakke om kjønn!

En rekke rapporter har avdekket kjønnsforskjeller på flere områder som virker inn på karriere og mobilitet. Jeg skal trekke fram to rapporter jeg synes er viktige. For det første NIFUs rapport Kvinner og menns karriereløp i norsk forskning. Rapporten avdekker kjønnsforskjeller i internasjonalt samarbeid. Kvinner publiserer mindre enn menn og er i mindre grad medforfattere med kollegaer i andre land (2012:15). Det henger blant annet sammen med grad av internasjonalt samarbeid og forskningsproduktivitet, som også henger sammen med posisjon og tidsbruk, noe jeg kommer tilbake til. Hvorfor er det slik?

Her er det naturlignok ikke et svar som er rett, men jeg skal nevne noen viktige momenter. Kvinner er sjeldnere veiledere for internasjonale forskere og går i så måte glipp av nyttige kontakter. Grunnen til at det er slik kan kanskje spores tilbake til fordommer og stereotypier  mot kvinnelige forskere. Et annet moment er at for mange kvinner utgjør familie og barn en barriere for mobilitet og internasjonalisering, noe som bringer meg over til den andre rapporten jeg vil nevne, AFIs rapport Tidsbruk, arbeidstid og tidskonflikter i den norske universitets- og høgskolesektoren. Slaget om karrieren står utenfor normalarbeidsdagen. Det er ikke uten grunn at begrepet fritidsforskning har vokst fram. Kvinner jobber færre timer enn sine mannlige kollegaer, og her kommer barn inn som en vesentlig faktor for kvinners arbeidstid.

Flere meritterende oppgaver

Flere undersøkelser viser at kvinner fortsatt gjør det meste av arbeidet på hjemmebane, og det meste av omsorgsarbeidet – og det meste av de ikke-meritterende oppgavene på jobb, som det å undervise. Forskerne i AFI-rapporten finner at partnerens arbeidstid har betydning og gir ulike premisser for karriereoppnåelse for mannlige og kvinnelige forskere. Kvinner har partnere som jobber mer enn normalarbeidstiden, mens det motsatte gjelder for deres mannlige kollegaer. Med andre ord har de mindre fritid å forske på. Noe som igjen kan gi færre publiseringer og en lengre vei til toppstillingene.

Den europeiske erklæringen om forskere skisserer opp atferdsregler for rekruttering av forskere i Europa. De anbefaler at institusjonene tar sikte på å tilby arbeidsforhold som gjør det mulig for både mannlige og kvinnelige forskere å kombinere familie og barn med arbeid og karriere (s.11). Videre slår de et slag for å verdsette ikke-meritterende arbeidsoppgaver, som det å undervise. Å innføre et vurderingssystem som inkluderer mer enn bare tellekantene, for eksempel veiledning, mentorvirksomhet og forskningsledelse blir beskrevet. Kanskje bør vi lære litt av de europeiske landene når vi snakker om å gjøre karriereveier i forskning mer attraktive?

Del forskning!

«Det är positivt att ni använder er så mycket av sociala medier» ble sagt om NIKK på dialogmøtet jeg var på i går. Jeg skal prøve å lære litt av dem!

NIKK gjenoppsto tidligere i år i ny drakt og med hovedsete i Göteborg. NIKKs oppdrag er å samle og formidle politikk og praksis, fakta og forskning om likestilling i Norden. De opererer hovedsakelig på nett og er aktive på Facebook (se foto fra møte!) og Twitter. Nå er de på Norden-turné for å snakke med nasjonale aktører på feltet. Hva rører seg på likestillingsfeltet? Hva er behovet og hvordan samarbeide? Det var noen av spørsmålene vi diskuterte.

NIKK sier selv at de er overbevist om at likestillingsarbeid i Norden blir bedre av at vi lærer av hverandre. Delt kunnskap forandrer. Vi har alle litt å dele og lære.

Kif-komiteen møter KUF-komiteen: Høring om ny forskningsmelding

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

På mandag (8. april) var jeg sammen med Kif-rådgiver Hege Løvbak i Stortinget, for å delta i høringen om ny forskningsmelding, “Lange linjer – kunnskap gir muligheter”. Kanskje litt lite å reise fra Tromsø til Oslo for et ti minutters “stunt”, med fem minutter til å presentere innspill og fem minutter til å svare på spørsmål fra KUF-komiteens medlemmer? Men vi tenkte at forskningsmeldingen er viktig, Kif-komiteen er opptatt av å påvirke den prosessen som nå pågår, og det kunne vel være på tide med noe mer kontakt med vår lovgivende statsmakt, selv om vi som komité er oppnevnt av og stort sett forholder oss til den utøvende, nemlig (Kunnskaps)departementet?  Det er nemlig første gangen at Kif-komiteen har stilt på en slik høring.

Dessuten vil jeg legge til at vi gjorde dette til et heldags”event”! For her har Stortinget laget et effektivt og til dels ganske imponerende system for å styrke kontakten mellom stortingssystemet/-komiteene og sektoren/berørte parter. Vel verdt å få med seg – rene voksenopplæringen!

Høringen, som gikk i regi av Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, begynte kl. 1000 presis, etter at deltakere og interesserte tilhørere var blitt sjekket inn gjennom sikkerhetssystemet. Og det var selvsagt “de store” som åpnet ballet: Første institusjon ut var Norges forskningsråd, som fikk 25 minutter totalt, fulgt av Universitets- og høgskolerådet (UHR), med 20 minutter, og deretter Norges studentorganisasjon (NSO) og Forskerforbundet, som begge hadde et kvarter til rådighet.  Det samme fikk NHO og LO, mens Forskningsinstituttenes fellesarena og Kif, som fulgte etter dem igjen, fikk ti minutter hver. Men alle ble behandlet likt i den forstand at det ikke var satt av mer enn fem minutter til noen presentasjoner. Det var tiden til spørsmål etterpå som varierte. Og det var vel både rett og rimelig?

Etter at Kif hadde vært i ilden fra 1210 til 1220, var det lagt inn en pause, og etter det snurret resten av innspillene enda fortere. De fem landsomfattende fagorganisasjonene Akademikerne, Tekna, Unio, YS og NTL fikk hver fem minutter til presentasjoner, men måtte forholde seg til en samlet spørsmålsrunde. Det samme var opplegget for de mange organisasjonene og virksomhetene som stilte resten av dagen – Abelia, IKT-Norge, Norges rederiforbund, Den norske legeforening, Legemiddelindustriforeningen, (Byggenæringens landsforbund stod deretter på listen, men stilte ikke!), samt NHO Mat og Drikke.

På dette tidspunkt var det på ny en pause, og temaet mat og drikke fikk meg til å innse at jeg faktisk var blitt så sulten at jeg ikke lenger klarte å følge med på rekken av innspill eller argumentasjonen rundt dem (Hege hadde gått til andre gjøremål noe tidligere). Så jeg forlot høringen før dagens siste tre deltakere fikk presentert seg – Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og Fellesorganisasjonen. Det var kanskje dårlig gjort? Men bortsett fra møtelederen, KUF-komitéleder Marianne Aasen (Ap), saksordfører Tord Lien (Frp) samt komitésekretær Alice Braadland, tror jeg faktisk jeg var en av dem som hørte mest den dagen (for resten av KUF-komitemedlemmene var ganske mye til og fra, det kan ikke stikkes under stol). Men så er jo de sikkert også svært vant til denne formen for kunnskapsinnhenting og utveksling av synspunkter? Jeg derimot syntes dette ble en riktig innholdsrik dag, til dels ganske lærerik også! Det var for eksempel interessant å observere hvordan forskjellige organisasjoner brukte forskjellig strategi: noen var opptatt av å rose meldingen for så å komme med kritikken, mens andre gikk rett på svakhetene og holdt seg helt unna ros. For meg er det ofte like viktig å få med seg det som ikke blir sagt som det som blir sagt.

Jeg la ellers merke til at flere av fagforeningene tok opp spørsmål knyttet til midlertidighetsproblematikk – ikke noe overraskende i det! Dette ble fulgt opp med flere spørsmål rundt det forhold at instituttsektoren ser ut til være så mye bedre enn UH-sektoren til å tilsette i faste stillinger. Dette vil nok komme opp i Stortingets behandling av forskningsmeldingen. Det samme gjaldt pilotprosjektet med de 300 såkalte tenure track eller “innstegsstillingene” som forskningsmeldingen lanserer. Her var skepsisen til å ta og føle på hos flere av høringsdeltakerne – vil ikke dette bare kunne bli en ny form for midlertidighet/postdok-stilling, ble det spurt? Det må ikke skje, ble det sagt flere ganger. I vårt innspill stiller også Kif spørsmål ved om dette prosjektet er gjennomtenkt og sier oss dessuten skuffet over at det ikke ser ut til å være tenkt noen kjønnsbalanse-dimensjon inn her. Hva vil det da kunne komme til å gjøre med arbeidet for bedre kjønnsbalanse i forskningen?

I spørsmålsrunden etter Kif-innlegget ble jeg bl.a. oppfordret til å gi noen konkrete råd og eksempler på hva vi mener virker og tiltak som kan foreslås inn i meldingen. Jeg nevnte da BALANSE-prosjektet og det gode samarbeidet Kif har hatt med Forskningsrådet om dette – her kan det gjerne satses enda mer og større! Og så nevnte jeg noen av de gode eksemplene på strategisk ledelse for bedre kjønnsbalanse i sektoren og som likestillingsprisen til dels kan sies å ha inspirert til.

Er det mulig å oppsummere inntrykkene fra denne høringsdagen i noen få ord? Det er nok riktig at i en høring som dette vil de fleste legge mest vekt på det som mangler, det som er utydelig eller for lite ambisiøst – sånn er det bare. Jeg vil likevel si at det også kom mange positive kommentarer, ikke minst til det langsiktige perspektivet som det nå skal legges på forskningspolitikken. Det var også mange som uttrykte tilfredshet med at koblingen mellom utdanning og forskning så tydelig understrekes i meldingen. Disse positive kommentarene har også Kif sluttet seg til.

Som oppfølging av høringen lager vi derfor nå en spisset og konkretisert versjon av innspillet og sender til KUF-komiteen. Så får vi se hva som skjer videre!

Moving universities forward

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice. (Foto: Tom Benjaminsen)

Curt Rice, Vice Rector of the University of Tromsø

Universities have the potential to answer many of the most basic challenges faced by modern societies. We answer them through research – making new discoveries. We answer them through education – conveying previous discoveries. Research and education together move societies forward.

Yet even though universities hold the key, those of us who work there don’t deliver results as well as we could. Sometimes we take too long, distracted by more pressing demands in the system. Sometimes we stop our work before it’s finished, without identifying the benefits to society that might be found in some new knowledge.

It’s not just our research that can be poorly delivered. Our approaches to education are sometimes so conservative that we lose those who are hungry to learn.

It is my belief that one of the most basic impediments to more effective delivery of research and education is the quality of the workplace at many universities. The academic staff could easily be equipped to better perform their research and teaching. Ask professors what they do that someone else should be doing – or ask them what they do that no one should be doing – and you’ll get an earful. The support staff, too, could be liberated to spend their time on tasks that improve the quality of research and education.

Making Universities Better

I have spent over half my academic career in leadership positions, first as the chair of my department, then as the founding director of the University of Tromsø’s first Norwegian Center of Excellence – the Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics – and later as the elected Pro Rector for Research & Development. Through this leadership experience, I’ve developed a passion for working to make universities better.

I used to think that one inevitable side-effect of improving university workplaces would be the removal of some of the barriers to gender equality. But as I talked with more women at universities and as I read more research about bias, I came to realize that I had gotten it exactly backwards. It’s not that improving the quality of the university workplace generally will necessarily make it better for women. The truth is just the opposite: Making universities better workplaces for women will improve their quality for everyone.

Following my belief that research is the key to solving society’s challenges, I build my arguments for improving gender equality on exactly that – research. For example, I study and synthesize what scientists have discovered about how teams work or how hiring, promotion and publication evaluations are carried out. I read about the effects of role models and the perceptions young women and men have of academic careers. I get into the peer-reviewed literature and I analyze reports from think tanks, government agencies, NGOs and private industry.

Discussing Gender Balance

I blog on issues related to university leadership at http://curt-rice.com. The most prominent topic on my blog is gender – gender equality and gender balance. Although I sometimes am casual in switching between these terms, they do mean different things. Gender equality is achieved when individuals in any particular situation are treated equally, independent of their sex or gender. Gender balance is a property of groups, so that it is achieved when there are roughly equal numbers of men and women in that group.

When I speak on the importance of improving gender equality and gender balance, my talks often build comprehensive arguments that include various pieces taken from the research syntheses appearing on my blog.

My arguments are spiced with stories from my own work at the University of Tromsø, and in Norway and Europe more broadly, to improve research organizations by improving the plight of women at research organizations.

Like those talks, the book I mention below takes several blog entries and weaves them together to illustrate in one place a somewhat broader perspective than is possible in 1000 words. My goal is to offer something useful for those looking to explain or understand why it is essential for the success of universities that we commit to working explicitly and deliberately to improve gender equality.

This is an excerpt from the preface to my new eBook, 6 steps to gender equality and other essays about how every university can get more women to the top and why they should. You can download for free the pdf version of the book from my blog or the kindle version for a song from amazon.com.

LUN-treff i Trondheim

Svandis Benediktsdottir. (Foto: Ragnhild Fjellro)

Svandis Benediktsdottir. (Foto: Ragnhild Fjellro)

Av Svandis Benediktsdottir, likestillingsrådgiver, NTNU

LUN, nettverk for Likestillingsrådgivere ved Universitetene i Norge, har nettopp avholdt sitt møte på NTNU i Trondheim. Møtene går på omgang, og tema bestemmer vi selv. I tillegg til rådgivere og likestillingsansvarlige ved universitetene deltar også representanter fra Kif-komiteen, KILDEN Informasjonssenter for kjønnsforskning og Forskningsrådet.

I gamle dager da Norge kun hadde fire universitet, var møtene mer uformelle, med en god kombinasjon av faglig og sosial virksomhet. I dag er vi også flinke til å fordele det faglige og sosiale, mens nettverksmøtene kanskje er blitt mer formelle. Det er i hvert fall et behov for møteleder, noe vi ikke trengte før. Det har alltid vært stort behov for å møtes. Selv om universitetene var ulike, var utfordringer knyttet til kjønn mye de samme. Så nettverksmøtene var skikkelige oppturer og det var befriende å møte kolleger du kunne dele det meste med.

I dag er alle åtte universitetene representert, med Universitetet i Nordland som siste tilskudd på stammen. Møtene er mer formelle, og begynner alltid med runden. Det betyr at alle skal fortelle om siste nytt fra sitt universitet. Siden går vi løs på tema som på dag 1 denne gangen var «Hvordan kapre jentene?», v/universitetslektor Liv Randi Hultgren ved Institutt for marin teknikk, NTNU. Hultgren fortalte om ulike strategier for å kapre studenter til siv.ing-studiene, og hvordan få de til å fortsette som MSc-studenter og derfra bli PhD-studenter, og aller helst få de kvinnelige studentene til å satse på en karriere innen akademia. Som vi vet er ofte de største utfordringene våre å flytte mellom nivå, fra student- til professornivå. Institutt for marin teknikk, et meget mannsdominert fagmiljø, har gjennom iherdig innsats fått omtrent 20 prosent jenteandel på sine studieprogram.  Studentene deres deltar på utdanningsmesser, de besøker skoler i Trondheim og oppfordres i tillegg til å besøke sin gamle skole når de er hjemme. Mange av dem er stolte over sin status som rekrutteringsambassadører for NTNU. I tillegg deltar de på Ålesund Båtfestival, NorShipping campus, Forskningstorget og Researchers´Night.

For å begeistre og motivere ungdomsskoleelever har de Samarbeidsforum Marin som er ansvarlig for Havromsteknologi. De har mentorprogram for kvinnelige studenter, mentorprogram for alle studenter (Maritime Trainee) og instituttet samarbeider med ingeniørhøgskoler om rekruttering av BSc-studenter. I tillegg til alt dette deltar representanter fra instituttet på Jentedagen som arrangeres for hele fakultetet, og de har sin egen Tjuvstart med sosiale arrangementer, motivasjonsdag, og praktiske aktiviteter som sveisekurs, mekkekurs, dreiekurs og ekskursjoner. Denne formidable innsatsen har gitt effekt i form av høyere søkertall, bedre kvalitet på søkere og studenter, og mindre frafall på 1. og 2. årskurs.

Etter dette foredraget fortalte professor Tor Grande oss om «Hvordan kapre de kvinnelige forskerne?»  Grande er tidligere instituttleder ved Institutt for materialteknologi. Et mannsdominert institutt innen fagområdene materialteknologi, uorganisk kjemi, elektrokjemi og metallurgi. Typiske fagområder som tradisjonelt rekrutterer få kvinner.  Grande ble i sin tid som instituttleder tildelt NTNUs likestillingspris. Han klarte å øke andelen kvinner i vitenskapelige stillinger ved instituttet med 200 prosent! Grande store suksess med å rekruttere kvinner til vitenskapelige stillinger innen fag der det er få kvinnelige rekrutter, skyldes i stor grad at han er meget flink til å finne potensielle kvinnelige kandidater som motiveres og oppmuntres til å søke. I tillegg ser Tor Grande likestillingsarbeidet som et viktig lederansvar.

Dag 2 innledet Anne Marit Skarsbø, likestillingsrådgiver ved UiB, med å gi oss kort referat fra 7th European Conference on Gender Equality in Higher Education. Anne Marit har fått meget positive tilbakemeldinger på faglig innhold og gjennomføring av konferansen fra deltakere både nasjonalt og internasjonalt. Erfaringene overføres til Wien/Østerrike som blir neste vertskap for konferansen.

Ellers på dagsorden den dagen var «Hvordan nå frem med budskapet til fakulteter/institutter?» Hvor viktig er det å følge linja, finnes det flere gode muligheter for å nå frem med budskapet om at likestilling skal være en del av den ordinære aktiviteten ved universitetet? Universitetene har forskjellige ordninger, og likestillingsrådigverne må forholde seg til det, men det kan i noen tilfeller være mulig å gå utenfor allfarvei og være mer kreativ for å finne gode løsninger som kan bidra til et mer likestilt universitet. Alt avhengig av hvem du er, hvor du sitter og hvilken leder du har, eller hur?

Nå skal det blogges!

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Gerd Bjørhovde. (Foto: Marte Ericsson Ryste)

Av Gerd Bjørhovde, professor ved Universitetet i Tromsø og leder av Kif-komiteen

Helt siden Komité for integreringstiltak – kvinner i forskning ble opprettet i 2004 har synliggjøring av komiteens arbeid og virkeområde stått høyt på dagsorden. Det gjelder både i forhold til offentligheten generelt og i forhold til forsknings- og utdanningssektoren spesielt. Ressursbanken (nettstedet Ressursbank for likestilling i forskning, oppstart 2005), var en av den første Kif-komiteens viktigste satsinger, og både Kif 2 (2007-2010) og Kif 3 (2010-2013) har fulgt opp denne satsingen. Vi vet at Ressursbankens nyhetsmagasin og nettsider har mange lesere i både inn- og utland. Derfor har vi for eksempel økt innslaget av engelskspråklige nyheter og informasjon. Vi skulle gjerne ha satset enda mer på denne virksomheten, men med et budsjett som har vært uendret siden opprettelsen av Kif-komiteen i 2004, er ikke det helt enkelt.

Dette er noe av bakgrunnen for at Kif-komiteen nå setter i gang med en blogg. Vi håper på denne måten å kunne nå ut til flere, og vi håper på tilbakemeldinger og innlegg fra dere som leser dette.

Kif og sektoren – institusjonsbesøkene

Institusjonsbesøkene har vært en viktig del av Kif-komiteens arbeidsform helt siden starten i 2004. De har gitt muligheter for innsikt i og inngrep med de enkelte institusjonenes planer og ledelsesfilosofi, og vi har også inntrykk av at besøkene våre settes pris på av institusjonene.  Dialogen – den direkte samtalen og utveksling av synspunkter og informasjon over bordet, er ofte mer effektiv enn rundskriv og resultatrapporteringer. Etter hvert har vi også blitt ganske godt kjent innenfor universitets- og høgskolesektoren i Norge. Komiteen er nok mindre kjent i instituttsektoren, siden denne ikke kom med i komiteens mandat før i 2007. I første omgang (Kif 2) fikk forskningsinstituttene bare med én representant, men fra Kif 3 i 2010 har de hatt to. Dette har blant annet ført til at vi har fått mange flere institusjoner å besøke når vi er på reise. Institusjonsbesøkene er en arbeidsform som har visse likheter med NOKUTs oppsøkende virksomhet, siden også Kifs besøk ser ut til å forårsake et noe forhøyet aktivitetsnivå og noen bekymringer i en travel ledelse på de institusjonene vi kommer til. Men vi tror nok at de institusjonelle skuldrene er langt høyere i forbindelse med NOKUT-besøkene.

Fortsatt er det ganske mange høgskoler og institutter som ikke har hatt besøk av Kif-komitéen. Hvis noen av dere lesere har spesielle ønsker eller forslag om besøk, tar vi gjerne imot tips!

Kif-komiteen og kontakten med statsrådene

Kif-komiteen har gjennom sin forholdsvis korte historie hatt en hel liten serie av statsråder å forholde seg til. Kif 1 (2004-2007) ble oppnevnt av statsråd Kristin Clemet (H) i det som da het Utdannings- og forskningsdepartementet. I 2005 ble hun erstattet av Øystein Djupedal (SV), da han ble den rødgrønne regjeringens første kunnskapsminister.  Kif 2 (2007-2010) ble oppnevnt av Djupedal, men i oktober 2007 ble han erstattet av hele to statsråder, Bård Vegar Solhjell og Tora Aasland.  Og forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland ble da “vår” minister. Det var Aasland som i 2010 oppnevnte Kif 3, med funksjonstid ut 2013, med det nye navnet Komité for kjønnsbalanse i forskning.

I mars i år gikk Tora Aasland av som statsråd, og Kristin Halvorsen tok over styringen av hele Kunnskapsdepartementet. Mens kontakten mellom departement og komité de førte årene skjedde i form av sporadiske møter med statsråden og deler av byråkratiet, har vi de siste årene etablert et fast opplegg med ett møte i halvåret. Dette har vært møter der vi har fått være med og bestemme dagsordenen, der temaene har vært alt fra den årlige utlysningen og tildelingen av likestillingsprisen (som ble innført av Øystein Djupedal i 2007), ledelsesutfordringer i sektoren, innspill til forskningsmeldinger, forholdet mellom kjønnsbalanse og kvalitet i forskningen, forslag til og planer om seminarer og konferanser, samt internasjonale spørsmål. Vi har blitt orientert om saker departement og statsråd arbeider med, og har kunnet gi direkte innspill til dem. Vi har følt at vi ble lyttet til, og har av og til fått gjennomslag for våre ideer og forslag. Slik fikk vi i stand det brede samarbeidet om den nordiske konferansen om kvalitetsbegrepet i forhold til kjønn i forskning og vitenskap, (E)quality 2009 – Nordic conference on Gender and Research, som hadde bred representasjon fra alle deler av sektoren.  Et annet eksempel er seminaret ”Kvalitet – Et spørsmål om (s)kjønn?”, som komiteen etter anmodning fra statsråden og som et ledd i Vitenskapsåret 2011, arrangerte i samarbeid med Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 30. november 2011. Kommende høst samarbeider vi om et nordisk ekspertseminar som Kif har tatt initiativ til og der det blant annet skal legges frem materiale fra en kartlegging av kjønnsbalansen i forskning i de nordiske land.

12. juni hadde komiteen vårt første møte med “vår” nye statsråd. På dagsorden sto denne gang blant annet videreføring av Kif-komiteens ansvar og arbeidsoppgaver. Når virketiden for Kif 3 utløper i desember 2013, håper vi at en ny Kif-komité vil være utnevnt. Vi har all grunn til å tro det, siden både statsråd og byråkrati nå har bekreftet at det satses på videreføring av arbeidet. Og dessuten: Det er fortsatt mye å gjøre før målet om kjønnsbalanse er nådd!